Sammen med klatrekompisene Carl Wilhelm Rubenson og Alf Bonnevie Bryn, dro Schjeldrup til Nordland sommeren 1910, der de varmet opp med på bestige Stetind som de første. Deretter gikk turen til Lofoten….
Han skriver:
«Norske fjell hadde ofte vært diskutert i den engelske alpeklubb og enda oftere besøkt av dennes medlemmer. Nordpå hadde de oftest hilst på Lofotens fantastiske tindepartier. Den kjente statsmann og historiker Sir James Bryce – foruten klubbens president – uttalte engang i et møte at hvis havet steg til Chamounix-aiguillernes fot, ville man få et godt bilde av Lofoten».
Britiske klatrere ledet ofte an beseiringen av toppene i Lofoten, forteller Scheldrup: «I 1901 forsøkte Collie, Hastings, Woolley og Priestman dets sydlige egg; men heller ikke der slapp de opp.
På den turen besteg de for første gang Higraf- og Geitgaljartindene, som etter Store Trolltind er Lofotens høyeste.
Etter å ha klatret Stetind sommeren 1910 ankommer Carl Wilhelm Rubenson, Alf Bonnevie Bryn og Schjelderup Svolvær i slutten av juli:
«Svolværgeita er stedets alpine stolthet, og hadde avvist flere beilere, blant hvilke Martin Ekroll på Skrova hadde erklært at hun var ikke mottakelig for annen kurtise enn raketter” innleder han.
«Da derfor Bryn i all beskjedenhet hadde bedt hotellets elskverdige vertinne å sette av litt mat til vi hadde vært en visitt der oppe, ble han møtt med hån og veddemål, som satte ham i stand til å utvise den nevnte råflotthet overfor os. Leserne vil herav forstå at det ikke lot seg gjøre å komme tilbake uten med Svolværgeita mellom os.»
«Det ble en prektig liten bestigning, som vil kunne følges på fotografier som viser tindens fantastiske form som den står der lik en trollgeitebukk og ser tilhavs. Lett er den ikke, selv om det på den andre side er for meget sagt når dr. Ouston uttaler, at den ville «stretched out the best Dolomite guide». (Dr. Ouston prøvde den i 1901). Det gjelder bare å finne den rette vei.»
«Til å begynne med ga denne seg selv, forsåvidt som den eneste mulige rute førte op til Geitas rygg. Men de første meterne var meget tunge, idet de utviste en fullstendig mangel på fotfester, og håndtakene «gikk den gale veien». Forsåvidt minnet de om Jernskartinden på Maradalsryggen, hvor det er slik 30 – 40 meter i trekk, så ifølge Knut Fortun «et velrettet støt med et gresstrå ville sendt en mann dinglende inn i evigheten.»
Videre bar det opp gjennom en renne og etter å ha passert et utekkelig skråsva, kløv vi som utlærte skorsteinsfeiere gjennom en «kamin» opp på ryggen mellom Geitenakken og den rett opstående blokk på bildet. Den blokken var satt der til forankring.
«Så langt hadde også våre forgjengere nådd, og vi satte oss alle tre ved siden av deres varde og inspiserte Svolvær, som lå som et Kanaan for våre føtter. Imidlertid, vi skulle jo tilbake dit, og Rubenson ble utsett til å lede oss ut av ørkenen. Det prøvde han først i den siden av tinden som vender mot Svolvær, men endte fort ute på en gesims som sluttet opp. Så kom han tilbake, lot seg gli ned gjennom kaminen og begynte å rusle ut i den tilsynelatende rent umulige vegg under det høyeste av Geitas horn.
Hysteriske drømmer om hvordan det ville gå, hvis en var dum nok til å slippe sine tak og fotfester er en unødig luksus under klatring. Allikevel ble Bryn og jeg litt utålmodige ved å se den umiddelbare nytelse, som bemektiget seg Rubenson, der han sto i Svolværgeitas vegg, som her ikke et eneste sted tillater en å stå uten at en samtidig holder seg fast med hendene for ikke å gå bakover.»
«Fjellet var litt råttent og løst, og den som hadde god tid kunne arbeide ut små tak ved å løsne sprø stein. Rubenson mente at natten var hans, ga seg god tid og fant og laget en «vei», som visstnok måtte behandles med varsomhet, så ikke takene røk ut igjen, men som resulterte i at han omsider svinget rundt hjørnet og dermed nådde opp mot Geithornenes fot. Bryn og jeg kunne da ikke undertrykke et hurrarop.
Vi fulgte etter og snart etter sto de to første av oss melløm hornene. De målte omtrent tre mannshøyder og var fri for tak.
Opp på dem kom vi ved først å bruke skulderhjelp og dernest ake oss videre med rygg og nakke mot den ene og benene mot den andre.
Klokken 11 om natten sto vi og hilste hverandre som førstebestigere på hvert vårt horn.
Med litt varsomhet kom vi pent ned igjen også, og ved ettiden om natten holdt vi inntog på «Hotel Lofoten», hvor vår tilsynekomst på hornene hadde gitt signalet til en vidstrakt utfoldelse av kokekunstens hemmeligheter.»
Tekst : Grunnlaget for teksten til artikkelen er gjort av Svein Smaaskjær for Våganavisa
Foto:Johannes Flesjø, André Juvik Eilertsen, Remi M.J. Eilertsen / Stockshots.no
