Lofotraidet – den første totale seier

Denne artikkelen er laget av William Hakvaag ved Lofoten Krigsminnemuseum

Det har blitt gitt forskjellige forklaringer på hvorfor raidet ble gjennomført, men forfatteren av disse linjene mener at det var mangelen på et lyspunkt som egentlig lå til grunn for operasjon Claymore. I parlamentet var der blitt en opposisjon mot krigen og hvor ønsket om å få en våpenhvile med Hitlers Tyskland kanskje var større en det vi liker å tenke på i ettertid.

Vi må huske at i England sto alene og ingen så noen ende på krigen. Presset på statsminister Churchill som så langt hadde lidd tap på alle fronter var ekstremt. I flg. Bj. Ellefsen, som selv var med på raidet, så var det en engelsk løytnant R. A. Tamber som først foreslo strandhugg mot norskekysten. Han var sjef for en hurtiggående motorbåtflotilje og det ble planlagt et raid allerede i januar 1941. De små fartøyene ble klargjort med en mengde hurtigskytende våpen, proviant og drivstoff, men det hele ble avblåst før det kom i gang.

Det har blitt skrevet at Churchill var først i mot slike raid da han fryktet represalier og at folk bare ble skuffet når det ikke var en ordentlig invasjon og frigjøring. Om det er riktig eller ikke får vi vel aldri vite, men det strider i alle fall mot Churchills natur. Det var ikke for ingenting han til tider ble kalt «Bulldoggen»… Han var en kriger – for det godes sak.

Imidlertid ble et nytt og større raid planlagt.

Denne gang med destroyere og transportskip for soldatene. Egentlig ansvarlig for raidet var et nyopprettet kontor, DCO – (Directorate of Combined Operations) som med sine kommandoavdelinger skulle planlegge slike operasjoner og virke som et samordningsorgan.

Martin Linge, som var tilknyttet SOE som står for Special Operation Executive, var involvert i å plukke ut brukbare nordmenn som kunne delta i dette første raidet på norsk jord. Motstykket til SOE var SIS – Secret Intelligent Service – som skulle være usynlige og kun drive med etterretning. Felles for begge gruppene var at man måtte ha gode nerver… Ikke minst i det mer «utagerende» SOE som skulle drive direkte med sabotasje som sprengning av bruer, oljeanlegg osv. De som tilhørte SOE gikk derfor soldatene imellom under navnet «Dynamittgjengen».

Senere skulle de bli medlemmer av det som ble kjent under navnet Kompani Linge. Soldatene som skulle delta ble først samlet i Scotland og så ført til den store engelske marinebasen på Scapa Flow. Her ble det skyteøvelser og instruksjoner i en ukes tid før ferden gikk videre mot ukjent sted.

Flåtestyrken

Tidlig en iskald morgen 4. mars 1941 stevner en engelsk flåtestyrke på rett linje mot Lofoten. Den engelske ubåten Sunfish hadde ligget utenfor Lofoten og sendt peilesignaler som de har navigert etter. Destroyeren Somali leder an etterfulgt av Bedouin, Tartar, Legion og Eskimo. Sistemann er en gammel kjenning, destroyeren Eskimo som fikk skutt vekk hele forpartiet med kanon, ankre og det hele i Rombakken 1940.

Den bakket da til Skjelfjorden samtidig som man spilte engelske militære marsjer med full styrke for å dempe sjokket ombord. Mange fra Kabelvåg deltok som frivillige sammen med smed Lorentsen i Skjelfjorden hvor den forsøkt reparert provisorisk slik at den kunne kreke seg videre helt til England.

Nå var den blitt god som ny og var tilbake på gamle trakter. Sammen med seg har de to digre kanalferger som er ombygget til troppetransportskip. Queen Emma og Princess Beatrix. De har 500 britiske kommandosoldater samt 52 nordmenn fra kompani Linge. Lengre ut i havet ligger de digre slagskipene King Georg V og Nelson. De enorme krigsskipene patruljerer langt ute og passer på at ikke noe uforutsett skal ødelegge operasjonen.

Queen Emma skal levere soldatene som skal til Svolvær og Brettesnes. Princess Beatrix har ansvaret for de som skal besette Stamsund og Henningsvær. Som landgangsfartøy var kanalfergene blitt utrustet med noen flatbunnede stygge livbåter. Så nesten ut som noen digre kakeformer.

Men det går nok flere soldater..

.. i en firkantet balje enn en som er oval så det var nok grunnen til den merkelige konstruksjonen. Queen Emma står under kommando av løytnant Lister. Princess Beatrix under Dunford Slater. Han beskriver Martin Linge som «høy og mager og med en liten mørk bart» og at han var «begeistret over å få være med på raidet. En dyktig offiser som var full av liv». På spørsmål til Linge om hvordan fabrikkeierne ville stille seg når de skulle sprenge sildoljefabrikker og lignende i luften svarte Linge at «Er de lojale nordmenn så tar de det bra. Hvis ikke, hva betyr det hva de sier».

Blant nordmennene er der høy stemning

Klokken halv seks settes kursen rakt inn i Vestfjorden mot blinkene fra Skrova fyr som aner fred og ingen fare. Derimot er fyrene på Tennholmen, Skomvær og Grytøy slukket. Skipene fosser frem med stillegående maskiner og holder 20 knopp. Temperaturen er minus 4 grader.  5 minutter på seks, samtidig med at man kan skimte konturene av land, holder kaptein Martin Linge med dyp stemme en manende appell på banjerdekket hvor han har rigget til en talerstol.

På slutten blir han så revet med at han oppfordrer nordmennene til å avlegge ed til ham, noe som ikke gikk helt bra. Soldatene mente at de hadde avlagt ed til Kongen og det fikk holde. Destroyerne Legion og Eskimo stopper opp sammen med den svære Princess Betarix mellom Stamsund og Henningsvær. Resten av styrken fortsetter mot Svolvær.

Om bord i transportskipene er det uenighet mellom marineoffiseren og hærens offiserer om når soldatene skal tas opp på dekk. Resultatet ble et kompromiss hvor frokost ble sløyfet og hvor soldatene ble stående med hjelm og fryse før de endelig fikk gå om bord i landgangsfartøyene. I tillegg ble de sjøsatt temmelig langt fra kysten og brukte over en time inn til land.

Major W. Bouncher-Meyer forteller at: « Vi gikk i disse flatbunnede landgangsbåtene og var i dem ganske lenge på vei inn. Vi visste ingenting om hva som ventet oss og det var kaldt, temmelig iskaldt. Akkurat da ønsket jeg meg et helt annet sted». Når de kom fram til brygga på Kjølelageret i Svolvær så var det en dypfryst og rimet leider av jern som møtte dem. Soldatene var selvfølgelig nervøse og klamme i hendene, noe som førte til at mange satt fast i leideren og rev løs store skinnfiller av hendene før de kom seg opp på kaia. Klokken var nå litt før halv åtte om morgenen.

Stamsund først

Martin Linge valgte å gå i land i Stamsund først, men valgte feil landgangssted for langt ut på kaia og havnet oppi en stor dunge med sleipe torskehoder som de skled og datt i før de kom seg på trygg grunn.  Kommandøren for Princess Beatrix, Dunford Sletter, er også med og forteller at «han gikk over ende i dungen av sleipe torskehoder.

Da jeg litt slukøret reiste meg og stirret opp mot hovedgaten i Stamsund, var den tom som luft». Postmesteren kom imidlertid løpende og kunne fortelle at det var ingen tyske soldater i Stamsund. Bare en fra Fischeinkauf, det tyske handelsfirmaet pluss noen fra Gestapo.  Martin Linge oversatte som tolk for engelskmennene opplysningene de hadde fått.

Arbeiderne på fiskebruket var helt himmelfalne over ”besøket”, men ble snart i fyr og flamme da de trodde at krigen var over.  De kunne også fortelle at der var lite tyskere i Stamsund, men at det på hotellet var en representant for det tyske ”Fischeinkauf Gemeinshaft” stasjonert.  Han hadde ansvaret for innkjøp av fisk til Tyskland.

Fiskeoppkjøperen

Den tyske fiskeoppkjøperen ble snart oppsporet, men nektet å åpne døren. Et pistolskudd gjennom døren fra innersiden tydet ikke akkurat på at han var medgjørlig. Engelskmennene åpnet så ild gjennom døren med maskinpistol og den tyske oppkjøperen gav opp og ble tatt til fange.

En engelsk soldat åpnet døren inn til lagret til Leif Johansen og gjorde tegn til at folk bare skulle forsyne seg. Det førte til at folk gikk av skaftet for å sikre seg en del før det ble fritt. Noen bar på tunge kasser med angler, mens andre forsøkte å rulle ut en tønne med sirup. Det mest ettertraktede var sukker, men her var den en del som tok feil sekk og endte opp med salt. På havet forsøkte noen av fiskerne og øse opp solarolje som fløt oppå sjøen. På kaiområdet formelig vrimlet det med folk og soldater.

Da engelskmennene ble gjort oppmerksom på at det var et privat firma og ikke tyskerne som hadde lagret, forsøkte de å stanse at folk bare forsynte seg, noe som nå var nesten håpløst. Martin Linge valgte så å dra til Svolvær da det et ikke var så mye mer som kunne utrettes i Stamsund

Tyskerne begynner også å ane at noe er på gang. I Narvik får Krigsmarinen melding fra Skrova fyr om at engelske destroyere er på vei inn. Luftwaffe, som her lå under Luftflotte 5, melder også om engelske destroyere ved Svolvær og at utlasting foregår. Nærmeste flyplass er i Bodø hvor det er en flyplass laget av planker, men her er ingen flystyrke stasjonert akkurat nå. Dermed er man foreløpig forhindret fra å kunne foreta et luftangrep på skipene.

I Svolvær blir Gunvor Skaar, som har arbeidet som tolk for det tyske havnekontoret vekket opp. Klokken er litt over 7 om morgenen Hun både snakker og skriver flytende tysk noe som har ført til at hun har fungert som tolk og kontorhjelp for havnekontoret. Utenfor står en gruppe unge tyske marinegaster og ser alvorlig på henne. Flere av dem gråter.

Forskrekket spør hun hva som foregår og gastene forteller at de nå er blitt utkommandert på et selvmordsoppdrag og at de vil ta farvel med henne samtidig som de takker henne for at hun hadde vært snill og hjulpet dem med brev og andre småsaker. Gastene skynder seg så i retning havna hvor de har den lille armerte tråleren Krebs. Ute fra Vestfjorden høres det torden. Det er den engelske jageren Somali som har tatt fabrikkskipet Hamburg under ild.

Samtidig legger hurtigruta Mira fra dampskipskaia i Svolvær, sterkt forsinket og stevner mot Lødingen hvor den skal ha sin første stopp.  Ombord er der foruten de norske passasjerene 15 tyske soldater. Jegeren Bedouin, som beskytter Queen Emma, ser skipet som forlater Svolvær. De tror det er et skip som forsøker å stikke av og går rundt Skrova og legger seg og vente litt øst for Lille Molla.

Da Mira går ut av Molldøra, et sund øst for Svolvær, møter den jageren Bedouin som skyter et klosset varselskudd som treffer masta på en stor fraktskøyte som tilfeldigvis er i samme område. Skøyta er ikke sen om å legge om kursen og går inn til Brettesnes, et tettsted med en stor sildoljefabrikk som ligger i sundet. Ombord på Mira tror de at jageren er tysk og misforstår.

De tror tyskerne har en øvelse.

Først ved det tredje varselskuddet forstår Mira at de må stanse.

Det slås full stopp i maskinen, men det er ikke gjort i en håndvending og stanse et slikt maskineri.  “Kaste om” dampmaskinen og få den i revers slik at de får stoppet skipet. Bedouin feiltolker dette som om Mira nekter å stoppe og åpner ild med hoved skytset. Første granaten går inn like ved skorsteinen. Neste granat går inn i skutesiden, i en stor lugar foran som Arne Smedvik deler med en annen. Arne har gått opp på dekket for å ta seg en røyk når granaten suser inn i skutesiden. Arne får sjokk og stormer ned til lugaren. Granaten hadde gått inn like over senga uten å eksplodere, men trykket hadde drept reisekameraten. Granaten har eksplodert tvers over gangen hvor to 18 års jenter hadde sin lugar. Den ene får revet av seg begge beina, mens den andre blir forferdelig skadet i underlivet av splinter. Kullemperen som har lugar like ved får kuttet av begge lårene.

Ombord på Mira er det tilløp til panikk, dekket er fullt av knust glass og Rolf Grimstad fra Svolvær, som ikke har fått på seg skoene, skjærer seg stygt opp i beina. Han var med da panserskipet Norge ble senket året før med over 100 omkomne og har på nytt havnet i et krigsdrama på havet. Skadene han nå pådrar seg, fører til hans død 20 år senere, men det ligger frem i tid. Imens gjør sjøfolkene på Mira en utrolig innsats. De beholder roen, får folk ned i livbåtene. Hele tiden mens Bedouin ligger grå og truende like bortenfor dem.

Torbjørn Henriksen fra Svolvær som er 17 år, synes de grusomme skrikene fra de som er alvorlig såret er forferdelig å høre på. Det går igjennom marg og bein og skal komme til å forfølge ham resten av livet. En av de skadde jentene mister man på havet og hun våkner opp og skriker hysterisk til man får henne løftet opp i livbåten.

Alle Evakuert

Til slutt er alle evakuert og jageren begynner, mens livbåtene ror bort, å senke Mira med granater. De blir ført i land på Brettesnes hvor kommandosoldatene er ankommet for å sprenge sildoljefabrikken. Av tyskerne som blir tatt til fange, er en alvorlig såret. Når engelskmennene får se hva de har forårsaket blant de sivile blir de forlegne og sier at dette var ikke mening.

I ettertid har rormannen, som rømte til England, avsannet vandrehistorien om at det var en tysk offiser med pistol på broen som truet kapteinen til ikke å stoppe. Det hele var en tragisk misforståelse og prisen for slikt er det vanligvis de sivile som må betale for… I dette tilfelle 7 stykker. En av passasjerene Rolf Grimstad, skadet seg så alvorlig under beina da han måtte vasse i knust glass at det utviklet seg til kreft senere i livet. Han døde i 1962.

I Svolvær ligger det store fabrikkskipet Hamburg som inne i Osanpollen. Hamburg er verdens mest moderen fabrikkskip og har Baaders første filet-maskiner ombord. Skipet kan produsere utrolige 175 tonn rund fisk i døgnet. Alt blir utnyttet på fisken og skipet har både stor frysekapasitet og trandamperi. Bak på Hamburg er der montert 4 jernbanevogner som er innredet som fryseri. De som arbeider her er utstyrt med tykke forede skinndresser.

Dette med å skjære filet av fisken og så fryse den ned er noe nytt som er kommet. For noen år siden uttalte en eldre tysker at det var egentlig de som hadde lært oss å håndtere fisken, noe som selvfølgelig falt en del nordmenn tungt for brystet… Der arbeides to skift ombord a 12 timer og mange fra Svolvær var “skrevet ut” av tyskerne til å arbeide på fabrikkskipet. Også tyske tukthusfanger arbeider i produksjonen. De hadde fått valget mellom og fortsatt sitte i fengsel eller arbeide på m/s Hamburg, og da var ikke valget så vanskelig…

Skipet blir tatt under ild av Somali som ligger lengre ut i Vestfjorden. Treffsikkerheten er dårlig og første skuddet havner i Svolværmarka. Neste treffer oppe rundt skorsteinen og en mengde splinter fyker omkring.  Sigurd Pettersen, en veteran fra 1940, stormer opp mot brua for å varsle at de blir beskutt. Da kommer hodet til styrmannen trillende mot ham. Han bråvender og stormer ned igjen.

Krebs åpner ild

Ute på Vestfjorden har den lille tråleren Krebs åpnet ild og gått til angrep mot den engelske jageren Somali.  Det kan ikke gå bra. Etter et sleivskudd skyter Somali seg inn og får en fulltreffer i brua på Krebs. Tråleren kommer helt ut av kontroll og blir liggende å drive. Selvmordsoppdraget har kostet.

Seks er drept og like mange alvorlig såret. Mannskapet og de sårede forlater skipet og blir tatt om bord i Somali. Krebs synker ikke og blir liggende og brenne. Engelskmennene er uenige om de skal ta seg om bord på den synkeferdige tråleren eller ikke, men ettersom den fremdeles holder seg flytende blir Krebs etter noen timer bordet.  Ombord finner man ferdig dekodet materiale fra den tyske kodemaskinen Enigma.

I tillegg finner man en del merkelige hjul som blir brukt på samme sak.  Dette har selvfølgelig stor interesse for engelskmennene som arbeider med å knekke koden til den tyske Krigsmarinen. 

I Svolvær hadde de engelske kommandostyrkene som gikk i land ved kjølelageret oppdaget at to tyske matroser hadde et rom i andre etasje. Matrosene fikk panikk og nektet å åpne døra da de hørte at ”die English” beordret dem ut.  Kommandosoldatene åpnet da ild tvers igjennom dørbladet og den ene ble drept, den andre alvorlig såret. Matrosen som ble stygt skadet ble kjørt med lastebil opp til sykestua. I mange år etterpå kunne man se skadene på døra, selv om den ble reparert.

Soldatene sikret seg hurtig posthuset og telegrafen som lå like ved kjølelageret. På telegrafen plaserer man en tysktalende engelsk soldat som tar telefonen når tyskerne begynner å ringe for å få vite hva som foregår. «Alles in ordnung» svarer den tysktalende engelskmannen blid som en lerke på spørsmålet om hva som skjer. «Alt går bare bra», noe som var riktig nok, sett fra engelsk side.

Opp i det hele greier de å ringe, for telegrafen er fullt operativ, helt til Berlin og får kontakt med Reichskanseliet hvor Hitler befinner seg. Men å få snakke med der Führer blir avvist. Derimot gir de en beskjed som lyder:

«We are no standing here and what you gone do about it»?

På posthuset begynner «examinører» og åpne alt av brev. Kanskje man kan finne noe av interesse. Brevene blir så pent limet sammen med påskrift om at de har blitt kontrollert av «Allierte styrker» for å sendes videre i posten. (Slike brev er i dag veldig ettertraktet av filatelister.)

Om bord på Finmarken som ligger ved kai blir en tysk offiser som reiser med kurerpost arrestert. Posten han har med seg er så hemmelig at han nesten ikke har vært ute av lugaren.  Resten av byen blir raskt besatt, vakter settes ut og folk tror at krigen er over.  Barna strømmer ut for å bivåne de rare soldatene som «har et vaskefat» på hodet. Fiskerne danner spontant et 17. maitog og synger Ja vi elsker av full hals.  Det norske flagg plantes på torget sammen med det engelske.

Radiosendere

De tyske soldatene var utstyrt med en diger radiosender hvor de sender værrapporter for flyvåpen og marine og annet som kan ha interesse. Kaptein Linge, som har fått skadet foten pga. et vådeskudd med egen pistol, hinker rundt og organiserer en gruppe som drar med buss til Kabelvåg mens noen følger etter med drosje.  De går regelrett til angrep på bygget.

Det tar ikke lang til før alle de tyske sambandssoldatene står med hendene over holdet utenfor Arbeideren.

De ble fullstendig overrumplet. Engelskmennene gjennomgår alt av papirer de finner oppe på Arbeideren og det er trolig at det er her de finner en komplett enigma kodemaskin og kodebok som de tar med seg. Men dette må holdes hemmelig. Så hemmelig at omtrent ingen må få vite om det. Så blir radiosenderen sprengt med et drønn så vinduet i overetasjen fyker ut.

Deretter ble radiofolkene til det tyske Luftwaffe ført bort i ilmarsj mot Svolvær.  Noe senere oppdager befolkningen at en som hadde hatt en norsk kjæreste var blitt advart og hadde klart å stikke seg bort. Etterpå ble rommene som tyskerne hadde hatt, gjennomgått av befolkningen for å se om man kunne finne noe brukbart.  I ettertid ble enkelt kritisert da noen fått med seg urettmessig mye og ikke ville dele…

På vei tilbake treffer de overlevende fra Hamburg. En offiser hiver en dokumentmappe på havet ved Strømbrua i Svolvær når han forstår at det er engelske soldater som kommer. Martin Linge forøker og tvinger ham til å svømme ut for å hente den tilbake, truer med å skyte ham om han ikke lystrer, men tyskeren nekter. Heldigvis melder en annen tysker seg frivilling og vasser ut i isvannet og får brakt mappen på land. Tyskerne fryser forferdelig i den bitende vinterdagen, da mange er våte og dårlig kledd.

Inne i Svolvær forsøkte tyskerne å komme seg unna.  Den tyske havnesjefen Martin Wilken sprang rett til fjells da han forsto at byen var okkupert av engelskmenn. Her ble han liggende under Svolværgeita hvor han kunne se at der var mye folk i gatene.

Han hørte også lyden av hurrarop, sang og musikk. Om kvelden tok han seg til Kabelvåg hvor han overnattet i en hytte. Da han neste dag oppsøkte kontoret sitt var alt snudd opp ned og ødelagt. Husverten hadde imidlertid reddet lusekofta hans. Ikke lenge etterpå kom den tyske Hafenkapitan Wilken i klammeri med en SS-offiserer da han forsøkte å forhindre brenning av hus.

En engelsk ”mariner” fra Manchester som deltok på raidet, fortalte mange år etterpå en historie som hadde brent seg fast og som han følte en slags kollektiv skam for. Under tilbaketuren var han en del av en vaktstyrke som skulle holde oppsyn med de tyske fangene som var plassert ute på dekket.

En av de tyske fangene anmodet om lov til å tre av på naturens vegne, men ble bedt om å vente. Fangen fortsatte å spørre, nærmest maste da nøden antakelig var stor. Joe, som marineren het, kunne se at ansvarlig offiser ble irritert.

Plutselig løp to britiske sersjanter fram og grep fangen, en i hver arm, og slepte ham sprellende og skrikende bortover dekket, før de sporenstreks, og med hodet først, slengte ham over rælingen og ut i den kalde og sorte Vestfjorden. Du kan gjøre gale ting selv om du sloss for den rette saken.

I Svolvær dalte stemningen ettersom skipene fjernet seg og mange følte angst for hva som nu måtte komme. Og det med god grunn.

Om kvelden den 4. mars viste kinoen i Svolvær “Kuler, krutt, kjærlighet“, men det fristet ikke så veldig. De første to ingrediensene i filmen hadde man fått nok av i løpet av dagen med fabrikker som ble sprengt og oljetanker som sto i full fyr.

Det senket seg en ganske nifs stemning og mange fryktet hva tyskerne kunne finne på p.g.a. at over 300 hadde dratt til England. I tillegg kom den entusiastiske mottakelsen av soldatene som deltok i raidet pluss at over 200 tyskere hadde blitt tatt til fange, og en rekke skip senket og anlegg sprengt i luften. Og frykten var begrunnet.

Hitler ble irritert når han hørte om den vennlige mottagelsen den engelske styrken hadde fått og hadde uttalt at en slik holdning ikke burde gå helt upåaktet hen. Det førte til at lederen for generalstaben, Keitel, mente at hele Svolvær burde “vernichten”-utslettes …

Terboven, Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete og høyeste nazi-myndighet i Norge, flyr opp til Trondheim.

Forsetter videre med et stort sjøfly JU 52 og lander ute ved Gullet om ettermiddagen 5. mars. Sammen med seg har han SS general Redies og Jonas Lie. Samtidig som Terboven og følge blir hentet med en skøyte holder Arntzen (som senere ble postmester i Svolvær) og broren på å sanke opp kassebord som fløt opp fra en liten lastebåt som var senket ved Silda.

Arntzen hører at det plutselig stopper ei skøyte bak robåten som de holder til i og snur seg. Der står Reichkommissar Terboven og glor olmt på ham. Arntzen forstår at det er en farlig situasjon og føler skrekken sige innover seg. Når Terboven spør om «han vet straffen for vrakplyndring» vet han ikke om han bare skal legge seg ned i robåten og dø med en gang…

Men Jonas Lie griper inn og forteller at de bare forsøker å berge noe.  Terboven blir stående og tygge litt på det før han surt nikker og med en irritert gest gir tegn til at de skal dra videre. Arntzen og broren berget livet, men er snare om å komme seg i land.

Ved dampskipskaia ankommer hurtigruten Richard With.

Michael Kildal er med og står sammen med en del øvrige mannskap og passasjerer ved rekka. Alle er nysgjerrige om å få vite hva som har foregått. De snakker med noen jenter på kaia som kan fortelle at engelskmennene har vært her og «dere aner ikke hva som har skjedd». Det blir litt høyrøstet fliring og snakk.

En tysk tropp med alpejegere fra regiment 139 passerer i hurtig marsj bak jentene. De er på vei ut mot Vita Nova som ligger ytterst på kaia. «Nicht lachen und sprechen» truer den tyske offiseren før de skynder seg utover. Alle tier og venter på at den tyske troppen skal forsvinne. Så gjenopptas samtalen og det blir på ny høyt snakk når man hører at byen har vært besatt av styrker fra England. Imidlertid har tyskerne vendt hurtig tilbake og er rasende for den gode stemningen. En av soldatene fyrer av et skudd mot de som står ved rekka og treffer langangsvakten Einar Enoksen i magen. Han er en ungdom fra Sandnes i Hadsel og bare 17 år gammel.

Skuddet treffer fatalt og ryggen skytes tvers av. Tyskerne skynder seg videre. De har mer de skal utrette, men den unge nordmannen blir liggende i en blodpøl på dekket. Han blir båret ned i en lugar av Elmod Rølvåg som er fra Sigerfjord og matros om bord. Legen som kommer rister bare på hodet når han får se hvor alvorlig skadet den unge matrosen er.

Einar Enoksen forstår at han blir å dø og ber Rølvåg å hilse hjem til foreldrene på Sandnes. Han dør 4 timer senere. Dette blir fremstillet fra tysk side som om man har skutt en person som nektet å adlyde ordre. Ved begravelsen i Hadsel fikk bare foreldrene lov og delta. Tyskerne forsto at det ellers ville blitt et enormt oppmøte.

Stemningen inne i byen var anspent og nifs.

Signe Robertsen, som har en frisørsalong i 2.etasje i et bygg ved torget i Svolvær, ser i vinduet hvordan en tysk matros går løs på en fisker som ikke flytter seg fort nok når matrosen skal frem. Nordmannen blir slått ned mens den tyske marinemannen blir stående over ham. Signe går fra vinduet og setter seg på en stol. Hun er redd for at noen av de aggressive nazistene skal ta seg inn i frisørsalongen.

De neste dagene begynner avhør og arrestasjoner og hus blir satt i brann. Tyskerne er så pass forstyrret at de brenner ned brygga til «Sement-Olsen» på Hjelskjæret og glemmer at de selv hadde et stort lager av forskjellig inni den…

Selve husbrenningen foregikk med at man helte to kanner bensin ut over gulvet. Så kastet man noen tyske stav-håndgranater inn og med et BOM sto huset i lys lue. Brannvesenet var tvangsutkalt til å være med som sikring.

Ei bu som var bopel for Larsen på Hjelskjæret, får bensin helt utover gulvet. Håndgranater hives inn og så var det full fyr. Larsen, som var en slagferdig fyr uttalte at: «Det der var ikke noe å skryte av. Det kunne jeg også gjort».

En tysk SS-mann forlanger å få oversatt hva han sier og blir rasende. Han smeller til Larsen så han faller i snøen.

Plutselig dukker der en ung gråtende kvinne opp med et barn på armen. Dårlig kledd og helt fortvilet. Tyskerne hadde brent huset og hun ante ikke hvor hun skulle gjøre av seg. SS soldatene bryr seg ikke. Det å vise medlidenhet var en svakhet i deres tenkemåte. Den unge kvinnen og barnet blir tatt hånd om av noen som står i nærheten og ført diskre bort slik at hun kan komme seg i hus. Gudmund Gjertsen, som er en aktiv ungdom, ankommer krysset på Hjelskjæret med en spark.

Her står huset til Willy Jansen i lys lue. Sønnen Jens Ragnar hadde stukket av til England. En SS soldat griper tak i sparken og vil rive den fra ham, men Gudmund som er en senesterk krabat, river sparken til seg. SS soldaten gjør da et nytt forsøk uten å lykkes. Gudmund møter da blikket til SS-mannen. Det lyser av et slikt hat og galskap at han blir redd.

Gudmund forstår at livet hans kan være i fare og slipper sparken som om han har brent seg. Sparken slenges ned mot fjæra mens Gudmund springer for livet andre veien.

Hotell Lofoten

På Hotell Lofoten har Overå, som er direktør i Råfisklaget, forhandlinger med Terboven. Overå advarer Terboven mot å fortsette husbrenningen i Svolvær. Hvis så skjer så vil fiskerne forlate Svolvær og Lofotfiske opphøre. «Da skal du beordre dem til å fiske.

Du er deres sjef» sier Terboven spisst.  Overå unnslår seg og sier at det er utenfor hans myndighetsområde. «Da skal jeg tvinge dem til å fiske» sier Reichkommissaren og understreker sitt argument med et lite kakk i bordet. «Mulig det» svarer Overå. «Men du kan ikke tvinge dem til å slippe ned anglene der hvor fisken står»…

Terboven blir sittende og tygge på det siste argumentet. Lofotfisket er i fare… De har direktelinje til Berlin og nye telefoner tas. Anton Dahl Olsen, som også arbeider på råfisklaget som kontormann, forteller at ut på natten kom råfisklagets direktør jublene i hotellkorridoren. «Det har lyktes, det har lyktes» gjentar han gang etter gang. Husbrenningen skulle avsluttes etter enighet med Berlin.

Svolvær slapp derfor unna med «bare» 7 hus. Kabelvåg, Henningsvær og Stamsund med et hus hver. Totalt ble ca. 100 arrestert, flere grovt mishandlet i oppakningen på Hotell Lofoten. I dag er det en Pub der. Det er en av sjefsgestapistene med navn Krupa som leder avhørene.

Karl Nygård blir så mishandlet at han må legges inn på sykehus når han som fange ankommer Oslo. Krupa er en nifs type med iskalde øyne og blir i Svolvær i flere måneder. Han brukte å dra til Haversand når det ble sommer for å sole seg naken sammen med sin norske venninne. Men han visste at han levde et farlig liv og pistolen lå alltid klar på strandpleddet som han lå på.

Krupa blir senere skutt i juni 1944 når han med et brøl forsøker å arrestere en fra Milorg. Han dør på et fortau i Oslo. Magnar Pettersen er også en av de som må i avhør. Men han er veldig forsiktig med å fortelle om hva han har sett og hørt. Til slutt blir gestapisten som avhører ham irritert og snerrer: «Du har ører, har du ikke»? Magnar bekrefter det. «Og du har øyne også – ikke sant? Men du hører og ser ingenting du».  Gestapisten er forbannet, men Magnar er heldig og blir sluppet fri.

Denne artikkelen er laget av William Hakvaag ved Lofoten Krigsminnemuseum