Annonse

Sagnet om Mosken og Stokkvikmulen

Sagnet om Mosken og Stokkvikmulen

En gang, for lenge, lenge siden, bodde det et enslig troll langt ute i havgapet. Det var Mosken. 

Gubben var lei av å være eneboer, så han ville finne seg ei brud. Det var nok av trollkvinnfolk i den tida. Troll og trollkjerringer, riser og gygrer sto på rad og rekke — sånn som en enda kan se det her i Lofoten. 

Men det var bare ei han ville ha, det var den vakreste av dem alle - Festhellmøya. Hun satt på den høye, flotte stolen sin, like ved Hamnøya. Men hun ville jo ikke ha den gamle trollgubben, uansett hvordan han gjorde seg til og lokket og ba. Til slutt tenkte han at det ikke var anna råd enn å røve henne til seg. Men det ble ikke så lett, for brødrene hennes som var mektige troll og riser, hadde bygd sterke borger med både tårn og spir til vern for den fagre møya. Og så satt de selv der og holdt vakt. 

Stokkvikmulen er en stygg risehøvding på yttersida, utenfor Reine. En dag han var på hjemtur fra fiske, møtte han Mosken. De kom i prat, og Mosken klaga over hvor ensom han var, og fortalte hvem han hadde tenkt på til brud. Ja-a, Stokkvikmulen skjønte ham så inderlig godt, han hadde selv og et godt øye til den samme trollmøya, så det var mulig han kunne hjelpe Mosken å få tak i henne, — på det vilkåret, selvsagt, at de skulle eie henne sammen. Ja, det var Mosken med på. Så avtalte de at Stokkvikmulen skulle holde et gilde og be alle trolla der vest i Lofoten. Men mjøden han skulle skjenke dem med, var en trolldomsdrikk som fikk alle til å sovne. Alt gikk som de to trollene hadde planlagt. I den stille, klare vinternatta sov alle trolla tungt, mens Stokkvikmulen holdt vakt. Så tok han til å blafre med vindlyset, og det var tegn på at Mosken skulle komme og hente bruda. Når han kom så langt som til Glåpen ved Sørvågen, skulle Stokkvikmulen bære den sovende Festhellmøya rett i fanget hans. 

Annonse

Men Mosken kom aldri så langt som til Glåpen. Han var så tung og seinføtt av seg, at det tok tid før han kom seg fram. Da han var midt imellom Værøy og Lofotodden, satte han seg ned for å hvile litt. Han sovna mens han satt der, og han sov både vel og lenge. Da han våkna, var han både stiv og støl, og da fikk han annet å tenke på. Reinebringen, den eldste av brødrene til Festhellmøya, han var så lettsovet av seg. Han våkna av trolldomsdvalen og vekte de andre trolla. De ble rasende da de så den ubudne gjesten som var kommet så nær dem. Og de skjønte nok hva ærend han var ute i. Så blåste de trolldomsild på ham og gjorde ham til stein, og rundt føttene hans skulle havet alltid fosse og koke. 

Slik ble Moskstraumen til. I den kryr det av havfruer, drauger, marmeler og fegdkobber som gauler, syng og skrik gjennom bølgelarmen. Det kan folk enda høre når vinterstormene raser. 

Med Stokkvikmulen gikk det ikke stort bedre. Til straff for sviket, rispa risebrødrene et sår fra høyre hofta og opp til venstre skuldra på han. Så tok de han med ut til Stokkvika og gjorde ham til stein. Den dag i dag kan alle se ham der, der han står og lener seg ut over havet. Og såret, det er ei stygg revne i fjellet. 

Det er spådd at Stokkvikmulen en gang skal ramle i havet. Det skal hende tre dager etter en solformørkelse, og det skal bli ei så svær flobåre av dette fallet at ho skal nå fra Røst og helt opp til Gaukværøy i Vesterålen.

Tekst: Bjørg Arntzen / Lofoten.com
Foto: Remi MJ. Eilertsen / Aurora Borealis Multimedia AS

Sportsfiske journalist lovpriser Lofoten
2015 ble et godt år for Galleri Lofotens Hus

Relaterte innlegg