Lofotens historie

Fiskarbønder i krig

Fiskarbønder i krig

Under den store nordiske krig mellom Norge-Danmark og Sverige fra 1709-1720 var det et stor behov for sjø og arbeidsdyktige matroser til å bemanne krigsskipene. 

Annonse
​​

Til denne tjenesten ble det utskrevet 161 matroser fra Lofoten og Vesterålen. Disse ungdommene, som kom fra fiske og bondefamilier, ble fordelt på flere skip. I juli 1711 ble Petter Wessel utnevnt til Secondløyntnant. Han fikk da kommando på snauen "Ormen". "Ormen" lå ved verft i Langesund, hvor den var til rigging som krigsskip. Mannskapet ombord var 50 utskrevne matroser fra Lofoten og Vesterålen. I september var "Ormen" klar til tjeneste og la til sjøs ut fra Langesund. Dette var det første toktet til Petter Wessel og matrosene fra nord. Og for mange av dem ble det også det siste toktet. Blant matrosene herjet det mye sykdom, og etter endt tokt forlangte Petter Wessel nytt mannskap. "Ormen"`s mannskap ble satt i land, og fordelt på andre fartøyer. Sykdommen blandt matrosene utviklet seg, og av de 50 som var ombord i orlogsskipet "Ditmerschen" var 37 matroser døde ved utgangen av året og 11 brakt syke i land. Av de 50 matroser som var stilt til disposisjon for Overinspektør Jørgen Bøhme i Larvik, var det fem døde, åtte lå syke i Larvik og seks lå syke ombord i orlogsskipet "Neptunus". Fra Øksnes var det 15 mann som ble innkalt til krigstjeneste, og av dem vet man at 10 døde ombord i båtene eller på land. Hva som var årsaken til alle dødsfallene vet man ikke med sikkerhet. På denne tiden herjet byllepesten for siste gang i Norden, men som ikke nådde Norge, pga streng grensekontroll, "hvor enhver svenske , være seg mann, kvinne eller barn, uten videre skulle nedskytes og gravlegges, uberørt av menneskehender". Men siden pesten ikke var i Norge er den utelukket som årsak. 


En annen teori er at sjøfolket hadde sykdommen med seg, og tidspunktet for hendelsen kunne indikere en sykdom som blodsott eller dysentri, som hadde med å opptre epedemisk om høsten. Men siden denne sykdommen praktisk talt ikke forekomm nord for Helgeland, er det derfor nærliggende å tro at sykdommen som tok så mange liv oppstod ombord. Nå kan det og sies, at livet ombord i orlogsskipene var helsefarlig nok i seg selv. Dårlig kost, usanitære forhold og mange mennesker samlet tett sammen kunne lett føre til at sykdommer oppstod og spredt seg. I noen brev fra Amtmann Scheldrup påpeker han at årsaken til at så mange døde, var at "folkene var oppdratt på fisk og melk, og de kunne ikke fordra maten som de fikk ombord i orlogsskipene", og at man gjennom kostholdet kan lede tanken mot en tuføs sykdom. På 1700-tallet var tyfoidfeber den store folkesykdommen i Lofoten og Vesterålen. Nå var ikke dødeligheten stor som følge av tyfoidfeber, men ble du rammet av "flekktyfus", var dødelighets prosenten langt høyere. Med denne tragedien blant matrosene fra Lofoten og Vesterålen fåv vi illustrert et trekk ved befolkningsutviklinga i vår region på 1700-tallet. Her er det ei avgrensa befolkningsgruppe, som med sitt sykdomsmønster fra sitt opprinnelige miljø, ble flyttet fra enslige bygder og gårder og stuet sammen i isolat, som et orlogsskip representerte. 

Søndag 17 og 24 januar 1717 ble dert holdt takkegudstjeneste i Dverberg og Hadsel kirke med "takksigelse for hans kgl.majestets siger ved commandør Tordenskjold over den svenske flotilje ved slaget ved Dynekilen". Mange tanker gikk da til ungdommen som i 1711 ble innkalt til krigstjeneste og reiste sørover og som aldri kom hjem. 

Kilde: Lofoten og Vesterålens historie

Lusekam
Storstormen i 1893

Relaterte innlegg