Annonse

Fangsmannsliv i fuglefjellene på Røst

Fangsmannsliv i fuglefjellene på Røst

RØST: - Jeg husker ikke at noen av de voksne noengang snakket om at fuglefangst var ulovlig, sier tidligere ordfører Paul Rånes. Han er en av de som husker fangstmannslivet i fuglefjellene, fra den gang fuglefangst var en viktig matauk for folket i havgapet. Fangsten karakteriseres i dag som faunakriminalitet. 

Helt siden de første menneskene vasset i land på Røst for over 5.500 år siden, har fuglefangst og eggsanking vært en vesentlig del av kostholdet, kulturen og hverdagen. Forvaltning av og nært samvirke med den allerstedsnærværende naturen på Røst har alltid vært nøkkelen til overlevelse for de fastboende. Ved siden av et rikt fiske, frodige, irrgrønnne gressganger for geit og etter hvert sau, har de millioner av sjøfugler som hekker der ute vært essensielle kilder til matauk og nytte. Eggsanking og fangst av lundefugl, skarv, teist, lomvi, alke og andre fuglearter har sørget for variasjon og supplering av kostholdet. Fangsten av fugl har også vært en kilde til rekreasjon og friluftsliv – ja bent ut en sport og en livsstil for mange, helt opp til i nyere tid.

Flyttet til fjells
Åpenbare bevis på betydningen av denne eldgamle fiske- og fangstkulturen er de tusenårgamle hustuftene som finnes overalt i fuglefjellene, og hulemaleriene i hulen med det klingende navn "Helvete" i Trenyken. Før bodde menneskene i fuglefjellene vest for det paddeflate Heimlandet, på folkemunne omtalt som "der veste". All bebyggelse er i dag samlet på selve Røstlandet. Nærhet til ressursene var enda mer kritisk den gang enn i dag. Åpne båter drevet av hånd- og vindkraft gjorde det opportunt å bo så nær fiskeplassene som mulig. I dag har disse faktorene mistet mye av sin betydning, og fuglefangst i fjellene er ikke lenger en essensiell del av kostholdet blant Røstfolket. Men det er fortsatt noen som husker hvordan livet "der veste" artet seg i sommerhalvåret, når fuglefjellene svermet av liv og røre fra millioner av sjøfugl, lik en fotballstadion under en cupfinale. En av dem som husker er tidligere ordfører Paul Normann Rånes. Hans familie var blant de siste som opprettholdt skikken med å flytte til fjells i sommerhalvåret. Vi tar turen til fjells sammen en frisk og overskyet sommerdag, for å ta hans ungdoms sagarike i skue. Om den nære lokalhistorie forteller han; 

– Fra jeg var fire år gammel, reiste jeg sammen med mamma, pappa, onkel, tante og min bror Asbjørn til fjells i mai hvert eneste år. Så levde og bodde vi i hytta i Storfjellet til i slutten av august. De voksne mannfolkene dro inn til Røstlandet et par ganger i uka, leverte fisk, kjøpte melk, salt, smør og kaffe. Bortsett fra det var det fjellet og oss, beretter han til Røstnytt. 

Fangstmannsliv
Paul Rånes har to perioder som ordfører på øya bak seg, men har sin bakgrunn som fisker, kvalfanger, fiskerirettleder, mangeårig telemontør – og fuglefanger. Han tenker med stor glede tilbake på sin barndoms somre i Storfjellet, som med sine 267 m.o.h. er Røsts høyeste fjell. Hytta familien bodde i, gikk under navnet "Gammen", og ble bygget for minst 150 år siden. Med sine 9 kvadratmeter gulvareal, steinvegger, torvtak og innredning av rekved og gamle sildekasser, var komforten lav. Strøm, innlagt vann og toalett fantes selvsagt ikke, det fantes jo knapt i bolighusene på den tiden. 

Annonse
​​

– Det var meget enkel standard i "Gammen", men jeg har bare gode minner fra somrene der. Vi bakte brød, fisket kveite, fanget fugl, skjøt steinkobbe og lette egg. Ellers var det stilt og fredelig, det var fuglene og oss og en og annen gjest som kom farende forbi i båt, sier Rånes. 

Konserveringsmiddelet som maten ble bevart med var i hovedsak salt. Det ble saltet fisk, fugl og kobbekjøtt i tønner og halvtønner. I tillegg ble en betydelig del av fuglen hermetisert på tolitersglass. Etter sigende en meget effektiv og velfungerende måte å få maten til å drøye til neste sesong på – for dem som kunne kunsten. 

– Den lengst lagrede heimekonserverte fuglen jeg har spist, var skarvunger som var hermetisert 22 år tidligere. De smakte som om de skulle ha vært fanget dagen før. 

Fangst – ikke jakt
Fangsten av fugl på Røst er spesiell fordi den i liten grad har blitt drevet med skytevåpen. Det er altså bokstavelig talt snakk om fangst – ikke jakt. Fangst av lundefugl foregikk med gamle fiskegarn som ble spent opp mellom fjelltoppene eller lagt ut på bakken, slik at lundefuglen fløy inn i dem når den skulle inn i jordhulen sin og mate ungen. Deretter ble den "kjeppet", fikk halsen vridd om, før den ble samlet sammen i sekker, tatt hjem og ribbet. Dunet ble til varme dundyner. Skarv- og teistungene ble tatt på reir før de var flyvedyktige. Til dette arbeidet brukte man en "skarvpigg", en kort stang med en fiskekrok, der mothaken var fjernet, på enden til å fange og dra ungene ut etter. Alke og lomvi ble fanget med såkalte "alkeruter", trerammer med garn i som ble lagt ut på havet. Når fuglen kom og skulle dykke, ble den sittende fast i garnet. Etterpå kom fangstmannen til, dro opp ruta og avtinte fuglen. 

– En gang kjørte lokalbåten en slik innretning i propellen. Da ble det oppstyr, minnes Rånes og humrer. For dem som var med på dette livet var det snakk om godt gammelt fangsthåndverk, der den dyktige fangstmann var den som kunne vende tilbake til "fastlandet" igjen om høstene med tønnevis av deilig, velsmakende fuglekjøtt, år etter år.

Ble bøtelagt
Fuglefangsten som ble bedrevet på Røst karakteriseres i dag av sentrale myndigheter som faunakriminalitet. Slik var det ikke den gang, den debatten kom senere. Så sent som i 1995 ble fire røstværinger arresterte for ulovlig fangst av lundefugl. Det ble skrevet ut bøter i 10.000 kronersklassen til hver av dem, og debatten gikk høyt i media etterpå om lokale tradisjoner og nærhet til egen natur skulle veie tyngre enn tørre paragrafer vedtatt på Løvebakken i Oslo. Bakgrunnen for fangstforbudet var at lundefuglbestanden i lange perioder har vært i tilbakegang etter at silda – dens hovednæringsmiddel – nesten ble utryddet av overfiske på 1950- og 60-tallet. 


– Jeg kan ikke huske at noen av de voksne diskuterte om fuglefangsten vi bedrev var lovlig eller ikke. Tidligere var jo fuglefangsten ren matauk. Vi levde i stor grad resten av året på det vi fanget og fisket "der veste" om somrene. For oss unger var det en fantastisk opplevelse når vi ble store nok til å være med og fange fugl. Vi levde med og av naturen, sier Rånes ettertenksomt. 

Skjebnefellesskap
I dag er det ikke mye som står igjen av "Gammen" i Storfjellet, men Paul Rånes og hans familie har satt opp en ny hytte like i nærheten, og der tilbringer de hver ledige stund og hver helg i sommerhalvåret. Mobildekning er der heller ikke. 

– Det er deilig å kunne forsvinne fra jordens overflate innimellom, sier han. 

Nyhytta har selvsagt mye mer moderne standard enn hans barndoms eventyrslott, men luksus som solcellepanel og desslike vil ikke Rånes ha. Og gleden over naturen, over skjærgården der ute i havgapet, den er minst like stor i dag som det den var da han for første gang trådte sine barnesko på Storfjellet for over et halvt århundre siden. Følelsen av skjebnefelleskap med den råe og mektige naturen øygruppen omgis av, har han også bevart; 

– Dette er vår nære historie. Dette var en viktig del av det vi levde av. I dag er det nok mange av de yngste på Røst som ikke vet hva man snakker om. De mister dermed en viktig del av sin historie, sin identitet. Av og til ønsker jeg meg nesten den gamle tiden tilbake. Men den kommer vel ikke igjen, avslutter han og skuer en gang til opp over fjellura.

Det går ubønnhørlig mot svarthøst nå. Reirene i fuglefjellene er tomme og forlatte, og stillheten runger mellom de stupbratte flågene. Vi går i båten og setter kursen tilbake til "fastlandet". Neste vår er Paul Rånes tilbake i Storfjellet igjen. Det er like sikkert som at også trekkfuglene som flyr over hodene våre kommer tilbake igjen, år etter år. 

Tekst og foto: Rune Kr. Ellingsen

Hva skjedde i Skjelfjorden?
Havet tok dem

Relaterte innlegg