Lofotens historie

I 1950 fikk Lødingen en viktig fergeforbindelse

I 1950 fikk Lødingen en viktig fergeforbindelse

I år 2010 er det 60 år siden det ble startet fergefart som gav Lødingen forbindelse via Tysfjord mot Bodø og videre sørover. I første omgang var dette bare rundt sommersesongene. 10 år senere ble det opprettet helårs fergefart til og fra Lødingen. Dette takket være et stort initiativ og innsats fra Harstad. Vi ser litt bakover i historien på det som hendte. 

Fram til 1950 var Lødingen fortsatt totalt avhengig av transport på kjøl for at samfunnet skulle fungere. Alt av gods, post og persontransport ble utført av ruteskip, det nordover Tjeldsundet mot Harstad og Tromsø, til Ofotsteder med Narvik, til Efjordsteder og Tysfjordsteder, mot Hamarøy, Steigen og Salten med Bodø, samt mot Lofoten og Vesterålen via Svolvær (delvis også via Harstad mot Vesterålen). Veiene krøp framover mange steder, men ikke like fort over alt. Lødingen hadde ennå ikke fått veiforbindelse nordover mot Tjeldsund og Harstad. Det var vei fra Harstad mot Fiskefjord. Veien mot Vesterålen og videre mot Lofoten lå ennå et stykke lengre unna i tid. Først i 1958 fikk Lødingen veitilknytning nordover. 

Før sommeren 1950 var det fergefart på Tjeldsundet (Lilleng – Steinsland), Ofotfjorden (Liland – Narvik), Rombakfjorden (Narvik – Øyjord), Skjomenfjorden (Grindjord - Skjærvik), Efjorden (Sætran – Forså), Tysfjorden (Skarberget – Bognes) og på Nordfold (Røsvik – Bonnåsjøen). Narvik - Ankenes som fergestrekning ble eliminert i 1943 da bru ble bygd over Beisfjorden. For dem som tenkte seg turen fra Harstad mot Bodø, Trondheim og Oslo, ble det en strevsom tur med alle fergene, spesielt om somrene. Reisen gikk da via Narvik. 

Annonse
​​

Fergeforbindelse Hinnøy – Tysfjord opprettes
Allerede siste delen av 1940-årene ble det arbeidet hardt fra Harstad for å få bedre kommunikasjon på landeveien sørover mot Lødingen, med ferge derfra til Bognes. På den måten ville en slippe unna en del fergesamband som over Tjeldsundet, samt nord og sør for Narvik. 

Den 07. februar 1947 holdt Harstad Tiltaksforening et møte som satte søkelyset på kommunikasjonene, med den konklusjon at bedre forbindelser sørover var sterkt ønskelig. Foreningen besluttet å innkalle til et stort kommunikasjonsmøte i august måned samme år hvor ordførere fra Vesterålen, Lofoten, Hamarøy, Ofoten og Sør-Troms skulle møtes sammen med veisjefene og fylkesmennene fra Nordland og Troms. Den 16. august 1950 fant møtet sted i Harstad. Stortingsmennene Eidnes, Jacobsen og Markussen var også til stede. Telegrafbestyrer Torgersen ønsket på vegne av Harstad Tiltaksforening alle velkommen, hvor han uttrykte et ønske om at dette møte måtte få betydning. 

På dagsordenen stod blant annet vei videre nordover til Tromsø, Harstad - Lødingen, Vesterålen - Lødingen og Lofoten - Lødingen. Konklusjonen var at alle linjer førte til Lødingen som trafikknutepunkt. Det kom også fram at ferge mellom Lødingen - Korsnes burde opprettes. Under dette store kommunikasjonsmøtet i Harstad ble det utarbeidet et resolusjonskrav som ble sendt statsmyndighetene: 

Vegsambandet Lødingen - Harstad, Lødingen - Vesterålen og Lofoten med ferjesamband Tysfjord - Lødingen må fremmes snarest for å få beinveien i tilknytning til stamveien. Med siste års løyving som grunnlag vil det gå 30-40 år før disse vegprosjekter er ferdig. De folkerike distrikter i Lofoten, Vesterålen og Harstad-området har krav på snarest å komme i samband med stamveien i Nordland. Dermed spares fire ferjer og en reisetid på ca. 1 døgn. Nasjonaløkonomisk vil dette veikrav ha den største verdi for Nord-Norge som for hele landet. Kommunikasjonsmøtet vil kreve at ferjeavgiften på riksveien i Nord-Norge sløyfes. 

På slutten av dette store møtet kom Reidar Kaarbø med et forslag under debatten: Å få opprettet en midlertidig ordning med ferge mellom Lilleng - Korsnes så lenge veiene fram til Lødingen ikke var ferdig. Dette forslaget vakte stor oppmerksomhet og interesse. Kaarbø utarbeidet etter dette et forslag til Tiltaksforeningen med beregninger og budsjett for fergedrift. 

I første omgang skulle dette være en prøvedrift for å se hvordan en slik forbindelse ville fungere. Denne fergefarten fikk godkjenning for seiling bare rundt sommersesongen, da det ikke fantes egnet fergemateriell som kunne seile over Vestfjorden vinterstid. På grunnlag av prøvedriften, skulle departementet avgjøre om denne fergeruten kunne opprettholdes. Ut fra uttalelser fra ulike hold, ble det konkludert med at dette var en viktig forbindelse som mange ville ha nytte av. Dessuten ville bilistene med rundt 3 timers overfart mellom Lilleng og Bognes spare mye tid sammenliknet med omveien rundt Ofotfjorden på 152 km og 6 fergesamband. Den gang ble det regnet med at prøvedriften ville vise fergeforbindelsens berettigelse. En slik forbindelse ville jo også få stor betydning for postgangen. Samferdselsnemndene i Troms og Nordland støttet dette kravet. 

I første omgang skjedde det ikke så mye. Veidirektøren i Oslo mente at ferge ikke var nødvendig. Men da dette var et slikt stort ønske og krav, bøyde han seg for dette. Til slutt stod det om penger som ikke fantes. Da var det at veisjefen i Troms dro opp "jokeren", - han kunne stille med en reserveferge som gjorde det mulig å få til en prøvedrift mellom Hinnøy og Tysfjord med ferge. 

Kristian Ravns ferjerederi i Narvik og Harstad Fjordbåtselskap søkte på konsesjonen for fergesambandet mellom Hinnøy og Tysfjord. Ravns ferjerederi fikk tilslaget, da dette fergerederiet allerede var etablert med fergefart på Efjord, Tysfjord og Nordfold, Ravn fikk spesialgodkjenning for fergefarten mellom Hinnøy og Tysfjorden, av den grunn at Vestfjorden skulle krysses. Ravn hadde søkt konsesjon for fergefart Lødingen – Bognes i 1949, men fikk ingen godkjenning da det manglet fergekai i Lødingen. Likevel ble det en ordning der fergen kunne få stikke nesen til ekspedisjonskaien i Lødingen havn. På flo sjø kunne en og annen bil kjøre av og på. Skjønt - så mange kjøretøyer var det ennå ikke i Lødingen, da stedet ennå ikke hadde fått fast veiforbindelse. 

Fergen "Jonas" seilte på Efjord. Siden veisjefen i Troms fikk tryllet fram ei reserveferge, ble JONAS frigitt for å brukes i prøvedriften mellom Hinnøy og Tysfjord. 

Så kom den store dagen da et nytt kapittel i Lødingens kommunikasjonshistorie ble skrevet, den. 19. juni 1950. Da startet fergingen på strekningen Lilleng – Lødingen – Bognes med fergen JONAS. Før prøveturen ble satt i gang, gav Harstad og Sandtorg kommuner inviterte gjester lunsj på Hotell Nobel. Her var også en rekke kommunikasjonsfolk fra Sør-Troms og Vesterålen samt to representanter for Lødingen kommune. Ordfører Torgersen ønsket alle velkommen, der en rekke taler ble holdt i denne anledning. 

Vi nevner at Lødingens ordfører Einar Ytterstad takket for at dette arbeidet var blitt tatt opp i det fergeruten ville få stor betydning for Lødingen. Han uttrykte videre glede over at Lødingen var tatt med som anløpssted. Denne ruten ville knytte Lødingen nærmere områdene i nord og sør. Fergereder Ravn påpekte hvor viktig denne forbindelsen var og takket alle som hadde arbeidet med å få den i stand, og at hans selskap skulle gjøre sitt beste for å gi en tilfredsstillende rute. 

Etter endt lunsj bar det av sted med buss Kl 14.00 til Lilleng for å gå ombord fergen "Jonas" med avgang kl 15.15. På turen nedover Tjeldsundet ble det servert smørbrød og kaffe i salongen. Det beskrives at fergeturen første dag foregikk i det herligste sommervær gjennom naturskjønne trakter i Tjeldsundet. Videre over blikkstille Vestfjord og med retur i midnattssol - noe som måtte gjøre denne fergestrekningen populær. Billettprisen på fergen var 20 Kr. pr. bil, 25 Kr. for større biler og 6 Kr. i passasjertakst. Men denne fergeruten skulle visstnok være dårlig kjent hos mange, etter det kildene forteller. 

Trafikken økte på og folket viste å sette pris på denne reiseruten. "Jonas" skulle bli litt for liten til å takle den store trafikken. Det ble også innført en ordning hvor fergen kunne stoppes på signal i Tjeldsundet ved Fjelldal og Hov på Tjeldøy for reisende passasjerer. 

Kun småbiler fikk følge med fergen på turen. Rutebussene stoppet ved fergekaien på Lilleng og Bognes, slik at busspassasjerer måtte innfinne seg med på og avstigninger ved fergeleiene med bagasje på slep, noe som skapte mye plunder mange ganger. Det kjørte altså rutebusser mellom Lilleng og Harstad. I tillegg var det busser som kjørte til/fra Steinsland fergeleie på fastlandssiden. Ved å bruke fergen over Tjeldsundet, var det mulig å oppnå korrespondanse. Mellom Bognes og Lønsdal var det bussruter, med korrespondanse med togene til/fra Trondheim og Oslo. Samt busskorrespondanse til/fra Bodø. 

Prøveseilingene stanset 01. september 1950. Noe som ikke gikk upåaktet hen. Ravn kunne opplyse om følgende trafikktall fra 19. Juni - 01. September 1950: 22 lastebiler, 297 personbiler, 35 motorsykler, 182 sykler, 3218 personer og 2 busser. Dette gav signal om at fergeforbindelsen var liv laget, hvor det ble jobbet videre med å få opprettholdt fergeruten – og ikke minst en helårs fergefart. 

Det ble seilt i sommersesongene fra 1950 til og med 1959. Unntaket var somrene 1952, 53 og 54. Årsaken var mangel på fergemateriell, samt mangel på økonomiske bevilgninger. Somrene 1950, 1951 og 1954 seilte "Jonas" på ruten Lilleng – Lødingen – Bognes. Fra 1956 til 1959 seilte fergen "Rødfjell". Trafikken vokste såpass mye at større ferge var nødvendig. I 1958 fikk endelig Kristian Ravns ferjerederi konsesjon for fergefart mellom Lødingen og Bognes. Da startet arbeidet med å få bygd en ny ferge for helårsfart på Vestfjorden. 

I 1959 startet fergesesongen den 12. juni, som varte helt til 15. oktober. Vanligvis foregikk seilingene i tidsrommet juni – september. Årsaken til at fergefarten ble forlenget i 1959, var at Kristian Ravns ferjerederi håpte på at den nye fergen skulle være klar da. Men fergen ble kraftig forsinket ved Bodø skipsverft som gjennomgikk en konkurs. Stopp ble det altså på fergeforbindelsen mellom Hinnøy og Tysfjord fra 15. oktober, noe som avløste mye sinne og frustrasjon. Fergeforbindelsen måtte fortsatt opprettholdes var kravet – ikke minst fra Harstad. Men ennå fantes det ikke egnet fergemateriell som kunne brukes på Vestfjorden vinterstid. 

Imidlertid skjedde det store ting i Lødingen. Den 23. oktober 1958 ble veien mellom Lødingen og Harstad knyttet sammen ved Fiskøy. Harstad Oppland ruteselskap skulle raskt ta til med bussruter mellom Harstad og Lødingen. Året etter stod det nye fergeleiet i Lødingen klar til bruk nede i havnen. Allerede fra 21. juli begynte "Rødfjell" å seile mellom Lødingen og Bognes. Raskt økte trafikken, der suppleringsferge måtte settes inn (visstnok "Dagmar"). Bare noen dager senere, den 31. juli 1959, var Lødingen pyntet til fest med flaggene til topps. Da ble den nye veien mellom Harstad og Lødingen, samt fergeleiet i Lødingen offisielt åpnet. Allerede i tiden rundt åpningsdagen var trafikkøkningen merkbar i de trange veiene i Lødingen. På sine steder måtte noen trær vike for å gi bedre plass til bilene, og på sine plasser måtte veien også gjøres bredere. 

Helårstrafikk Lødingen – Bognes
En ny milepel kunne skrives i 1960. Endelig kom den nye fergen til Kristian Ravns ferjerederi som skulle åpne for helårs fergefart mellom Lødingen og Bognes. Fergen ble overlevert fra Bodø skipsverft 27. april. "Hinnøy" ble dens navn, og var den gang største i Nord-Norge, og det største fartøyet som var blitt bygd i nord, med hydraulisk baugport foran – noe slikt fantes ikke til da i nord. I tillegg var det store slagdører foran overbygget som kunne lukkes for å beskytte bilene på dekket mot sjøsprøyt. En bom med lasterom fantes også bak på fergen. En slags kombifartøy. Dens kapasitet var 30 personbilenheter og 240 passasjerer. Fergen hadde også en panoramasalong over dekk. 

En tur til Narvik ble det hvor fergen ble vist fram. I sin tale kom Kristian Ravn inn på at dette var en stor ferge, men den ble kanskje for liten – ikke minst da veien mot Vesterålen ville bli åpnet. Han skulle få rett i det!! Fergen var en svipp innom Lødingen og Bognes for å prøve fergeleiene, der alt fungerte fint. Først måtte fergen seile i et par uker på Røsvik – Bonnåsjøen, der fergen "Røtinn" måtte inn til verkstedsopphold. 

Den 15. mai kunne "Hinnøy" endelig starte seilingene på Lødingen – Bognes. En helårs fergeforbindelse var endelig blitt oppfylt!! Gleden var stor. Fergen "Hinnøy" på sambandet Lødingen – Bognes skulle bli populær, der trafikken steg mot nye høyder. Det kom liketil billister helt fra Bjerkvik som tok "Hinnøy" fra Lødingen til Bognes. De hadde da bare tatt fergen over Tjeldsundet og da Bognes omsider var nådd, var det bare ett samband igjen på veien sørover. Faktisk fant flere dette praktisk, fordi skulle de ta veien om Narvik, var det ikke mindre enn 4 ferger å ta før en nådde sørsiden av Tysfjorden. Og under sommersesongen med stor ferie- og turisttrafikk, kunne det jo bli litt av en prøvelse å komme seg over disse 4 sambandene som kunne være sprengt. 

I Juni 1960 fraktet "Hinnøy" 71 busser, 35 lastebiler, 807 personbiler og 4508 passasjerer. Tallene for juli 1960 var: 89 busser, 49 lastebiler, 2174 personbiler, 138 motorsykler og 10. 875 personer (utenom bilførere). 

Ikke alt var glede. Det var håp om at busser kunne få følge med fergen, der det ble gjort henvendelser om dette bl.a. fra fergerederiet. Men fra Samferdselsdepartementet ble det ikke godkjenning for noe slikt, da det ble vist til at fergen ikke var stor nok for å ta flere busser. Passasjerene måtte fortsatt gjøre omstigninger fra og til bussene på Lødingen og Bognes og bale med alt reisegods på fergen som skapte mye rot og irritasjon. Først fra 26. September 1971 fikk busser følge med fergen, til stor lettelse for fergemannskap og reisende. 

Den vestlige delen av Lødingen kommune, - Vestbygda, skulle også få nytte av "Hinnøy". Fra Rinbø til Øksneshamn og bygdene i Kanstadfjorden, drømte folket om fast veiforbindelse tilknyttet kommunesenteret. Vei mellom Øksneshamn og Rinbø var for lengst etablert. Det var lokalskipene som knyttet disse bygdene til Lødingen. En gang, trolig i slutten av 1959, sendte Lødingen kommune en søknad om å få opprette fergeforbindelse til Rinøyvåg. Kommunen ønsket å få dette til når den nye fergen "Hinnøy" til Kristian Ravns ferjerederi skulle settes inn på en helårlig forbindelse på sambandet Lødingen - Bognes. Kommunen skulle visstnok ha fått avslag, men søkte på nytt. Det gikk omsider i orden, hvor det ble gitt godkjenning for daglige anløp av Rinøyvåg. Denne løsningen skulle være av en midlertidig art, inntil vei og bru skulle stå ferdig ved Kanstadfjorden. Skjønt, - det ble etter Vestbygdingens syn en permanent ordning, i det arbeidet med fast veiforbindelse mot kommunesenteret slettes ikke gikk så raskt som ønsket. 

Fra 20. Juni 1960 startet seilingene til Rinøyvåg. Noe fergeleie på Rinøyvåg var ikke etablert da, så fergen måtte legge til ved "Fenesbruket". Der losset/lastet den eventuell gods og biler ved hjelp av en 2 tonns bom. Et lite lasterom under dekk bak på fergen kom til nytte for gods. Etter hvert skulle det vise seg at det var behov for fergeleie på Rinøyvåg. Rundt 23. Oktober 1962 ble fergeleiet tatt i bruk. Fergefarten til Rinøyvåg varte til 12. desember 1976, da fast veiforbindelse ble opprettet for folket vest i Lødingen kommune. 

Fra 1960 ble bilimporten i Norge sluppet fri. Det ble mange flere kjøretøyer på veiene, noe som også gjorde utslag for fergene. Nye krav til større og bedre ferger i takt med økende trafikk gjorde seg gjeldende. Følgene ble at Kristian ravn gjorde om fergeselskapet sitt til aksjeselskap fra 01. desember 1960. Det nye fergerederiet fikk navnet A.S. Nord-Ferjer, Narvik. Alle fergene i Ravns fergerederi ble flyttet over i det nye selskapet - bortsett fra veteranfergen DAGMAR. 


Fra 13. juli 1963 var det opprettet veiforbindelse mellom Lødingen og Vesterålen på eide mellom Gullesfjorden og Kanstadbotn. Veien ble satt under regulær trafikk fra 01. juli 1964, da startet Vesterålen Trafikklag på Sortland bussruter mellom Lødingen og Sortland. Problemene meldte seg fort. HINNØY alene gikk ikke, det ble kaos. Suppleringsferger ble videre brukt om somrene for å ta unna trafikken. Men likevel, fergesambandet Lødingen – Bognes skulle bli en stor flaskehals om somrene med stor trafikk, med kø og kaos på Lødingen tettsted. 

"Hinnøy" ble ei populær ferge. Den var en god sjøbåt som sjelden var innstilt, - den seilte i all slags vær. "Hinnøy" var hovedfergen på Lødingen – Bognes (og Rinøyvågsambandet) fra 15. mai 1960 til 15. mai 1972, da overtok nyfergen "Lødingen". "Hinnøy" ble videre brukt som suppleringsferge på Lødingen – Bognes fra sommeren 1972 til 1976. Den ble også brukt på mange samband for rederiet, i innleie hos andre rederier både i Troms, Nordland og Møre og Romsdal. Ellers brukt i ulik transport. Fra 01. Januar 1990 seilte fergen under Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS), registrert hos OVDS som eier i juni 1990. Siste gang "Hinnøy" seilte på Lødingen – Bognes, var som suppleringsferge i juni 1993. 

I tidsrommet 16. juli – 07. september i 1993 var fergen inne på Ibestad mek. verksted i Hamnvik for en del ombygging da den skulle selges. Fergen fikk blant annet påmontert en stor rampe i baugen som kunne senkes ned på fjæra for lasting og lossing av kjøretøyer. Den ble solgt 12. August 1993 til Nothern Marine A.S. Oslo, registrert i NIS, og ble omdøpt til "Fast ferry I". Den 13. September 1993 forlot fartøyet Norge, og seilte med svensk skipper ned til Forente Arabiske Emirater hvor den skulle settes i fart - nærmere bestemt i Hormuz-stredet. I juli 1994 ble den solgt til Cargo Ferry KS (Frogner Shipholding A.S.), Oslo, og videresolgt til utlandet. Registrert i Valletta på Malta. Fra 1998 tilhørte den et selskap ved navn "Africa Shipping Corporation", Belize, med navnet "Safari", omdøpt i 1998. Et foto av fartøyet i 2009 avslører at stell og vedlikehold på fartøyet ikke lengre er slik det en gang var. Noen mindre ombygginger er også blitt gjort. 

Tekst og foto: Tore Waage

Havet tok dem
Svolværgeita ble besteget for første gang i 1910

Relaterte innlegg