Annonse

Bjørnejakt i Kanstadfjorden

Bjørnejakt i Kanstadfjorden

BJØRNEJAKTEN I KANSTADFJORDEN, LØDINGEN I 1910

Våren 1909 skaut vi en bjørn i fjellet opp for Lonkan i Kanstadfjorden. Det var en hannbjørn. Om høsten samme år var en bingse (binne) med unger på ferde i Erikstadfjorden. Der slo den en geit og skamferte et lam. På Sneisholmen var den nede mellom husene midt på dagen og tok et lam. Vi gikk etter den i tre uker, men så bare farene etter den. Torsdag den 14. mai 1910 rustet min kamerat og jeg oss og dro til Erikstadfjorden. Det var ennu mye sne, men i liene mot sør var det grønt og gresset var 3-4 tommer langt, heilt oppunder høgfjellet.

Utover middag var vi på plass, og satte oss til med kikkertene. Solskinnet falt på skrå mot fjellet. Og der, over to sneflekker, så vi tydelige spor etter dyr. Det måtte være bjørn som hadde satt dem. At vi ble spent er unødig å si, og vi stirret gjennom langkikkerten så "øyet ble stort og vått". Vi kokte kaffe, men holdt stadig utkikk etter liv. Det var ingenting å se, og vi gikk noe lengre inn og nærmere plassen der vi mente bjørnen holdt til. Vi satt og holdt vakt hele natten skiftesvis mens den andre fikk en liten blund, men det var kuldegrader og større søvn ble det ikke. Om morgenen i 7-8-tiden gikk vi til båten og rodde noe ut i fjorden. Her la vi til land og la oss til å sove i en solbakke. Jeg våknet med at det krydde i klærne, men det var bare maur.

Annonse
​​

Utover middag gikk vi noe lengere innover og la oss til. Kameraten min lå og speidet, og plutselig sa han; "Der ser eg han! Det er to, det er tre!" "Nu lyg du", sa jeg. "Der ein til, det er fire", sa han. "Her, ta kikkerten og sjå på knausene over lia der".

Og der kom virkelig fire bjørner ruslende nedetter haldrene og stevnet mot grasslia. Vi kunne ikke se at det var bingsa med tre unger, vi trodde at det var en familie. Dette var nesten for spennende. Redsel kjente vi ikke, vi var gode skyttere og gode geværer hadde vi, men stillingen var ikke så enkel. Det var vanskelig nok å komme inn på et enkelt dyr, men å komme inn på fire er mye verre. De gamle sa at der fulgte tyngsel med bjørnen og mens vi lå der sovnet jeg, bare en liten stund, men likevel.

De kom da i rekkefølge nedover til den øverste grasslia og der gav den største seg til å ete i et tempo som om den ikke hadde smakt mat på årevis. De andre tre tok til å leke med hverandre og luktet ikke grasset en gang. Vi forstod da at det var bingsa med tre unger. Det var ca. 3 km mellom dem og oss. Vi stillet oss da nærmere til vi var på vel 1 km hold. Mellom oss var en liten dalsenkning, så en skogli og så slette grasslia. Gjennom skogen kunne vi ikke komme uten å bli sett. Men derfra og til bjørnene var for langt å skyte og terrenget var flatt og åpent.

Der satt vi da i solen og diskuterte hvordan vi skulle nå frem. Ungene fikk lyst på mat og mora måtte pent legge seg ned som en grisepurke. Etter maten ble de ennu livligere, sprang og lekte sisten, tok ryggtak og rullet seg nedover, og sprang omkring. Men så ble det slutt på leken. Bingsa stod stille og tok til å være i alle retninger. Vi fryktet for at den hadde teften av oss. Så tok den ungene med seg opp et stykke og gjemte dem bakom en stein og kom springende nedover. En av ungene gløttet frem om steinen. Bingsa snudde og gav ungen en kraftig overhaling, så kom den nedover igjen. Rygghårene sto som en kam på den, og da forstod vi at en sint bjørn har respekt med seg. Ja, jeg kan godt tilstå at det grøsset i meg.

Nå fikk vi se at en annen bjørn, den femte, kom ut av skogen. Bingsa kom til den nye og rauk på den. Noe slagsmål ble det dog ikke. Den nye tok ikke imot, den satte seg oppreist og parerte. Bingsa holdt opp å slå, og så satt de der helt inn til hverandre. Slik satt de stille, jeg tror i nær på en halv time. Så la bingsa opp gjennom lia, stanset og så seg tilbake og tok til å grave i jorden så spruten stod mellom bakbenene på den, kastet seg rundt og så nedover, sprang oppover og tok til å grave igjen. Kommet opp til ungene, roet den seg. Men sint var den, det var lett å se.

Nå var gode råd dyre for oss. Den nye kunne vi nok komme på hold, men da skremte vi de andre. Kom vi for nær den nye, kunne den kanskje varsko de andre. Slik gikk da kvelden. Vi kunne koke kaffe, for vinddraget stod fra bjørnen, men ventetiden ble lang. Ved 9-tiden dro bingsa opp mot bergknausene og der oppe la den seg på en fremspringende knaus. Ungene la seg bakom den godt skjult.

Ved 11-tiden begynte vi å gå mot dem. Gjennom skogen var god dekning, men vi måtte fare varsomt så vi ikke gjorde støy, knekte kvister eller støtte pikstavene mot stein. Da skogen tok slutt, ble det verre. Vi måtte over en steinur på 150 meter, og over den hadde bjørnen fritt utsyn. Med korte mellomrom reiste den hodet og så seg omkring og været. Da måtte vi ligge dørgende stille. Når den la seg ned, kraup vi frem på alle fire.


Jeg sleit hull på en ny vadmelstrøye, begge skjortene og litt blod kom også ut av høyre albu. Det fikk jeg se da vi kom ned. Vi kom over ura og i dekning av en bergrygg. Vi hanket og staket oss lengere opp til vi var i høyde med bjørnene. Så krøp vi frem i ett vidjekratt side om side og der lå bingsa med skallen og nakken mot oss. Dyreskjelv hadde vi ikke, og uten signal skaut vi begge samtidig. Bjørnen lå urørlig. Jeg spurte kameraten; "Har du skutt??" Og han spurte; "Har du skutt??"

Og der lå vi. Men så kom en av ungene frem til moren og stod og så og været. Så skjøt vi den, og den ble liggende på moren. Da forstod vi at det var "dauskott" bingsa hadde fått. Så var det å få tak i de andre to ungene. Først måtte vi ned et stykke, så opp et bekkefar til vi kom opp for bjørnene som vi mente ville rømme til høgfjellet. Og rett nok, der kom de krabbende mot oss. De reiste hårene og flekket tenner mot oss. Vi skaut hver vår og de ramlet og rullet nedover knausene og ned lia. Vi gikk ned til bingsa og ungen. De lå på samme flekken. Da gratulerte vi hverandre. Da var klokken halv fem om morgenen. I nesten seks timer hadde vi stillet på dem.

Det tok lang tid å få dem ned til båten. Vi bar, rullet og dro. Da vi hadde dem nede, kokte vi kaffe og fikk oss mat. Da var klokken 11 om formiddagen. Seks timer tok det å få dem ned. Da var det godt å spise og slappe av. Det var 12 timer siden vi sist spiste. Noen timer senere var vi hjemme. Det var pinseaften og helg.

Bilde: De to jegerne Ole Andreas Andersen, Lødingen (1880 – 1960) og Martin Olai Steen, Ballangen (1880 – 1964) med de 4 bjørnene, skutt 15. mai 1910.

Tekst: Ole Andreas Andersen og Martin Olai Steen, publisert i 1960 i Lofotposten.
Foto: Hans M. Kanstad

På skoleinternat på 30-tallet
MS Skogøy

Relaterte innlegg