Annonse

Brudeforliset 1920

Brudeforliset 1920

Her ligger de, på rekke og rad. Ti stykker, døde på samme dag, en oktoberdag for nitti år siden. Vi vandret på kirkegården i Digermulen da vi oppdaget de ti gravene som tydelig hørte sammen. Midt iblant dem forteller en enkel stein med ett ord hva som hadde skjedd. 'Brudeforliset 1920' står det – det var altså et brudefølge som hadde gått ned denne høstdagen, (23.10.1920).

Digermulen ligger helt sør i Raftsundet, på Hinnøyas sørvestre flik. Tettstedet hører administrativt til i Vågan kommune. Og i 1920 hadde Digermulen ikke egen kirke, så for alle høytidsdager og andre kirkelige anledninger måtte beboerne ta seg sjøveien til Kabelvåg og Lofotkatedralen. Det var den høyreiste trekirka der de sognet til. For å komme dit måtte de krysse Raftsundet, runde nordenden av øya Store-Molla og følge leia forbi Svolvær til Kabelvåg.

Denne oktoberdagen i 1920 har Daniel og Nikoline giftet seg, og brudefølget er på vei tilbake til Digermulen. De er allerede forbi Svolvær og været er slett ikke så verst. Brudefølget med foreldre, søsken og venner koser seg sikkert på båten, ei ny motorskøyte som fungerer slik den skal. Helt til roret svikter. Uten ror har man det vanskelig på Vestfjorden, og det blir ikke bedre av at skøyta befinner seg hundre meter fra land, rett innenfor skjæret Kråka. Uten ror blir båten overgitt til dønninger og havets strømminger.

Annonse

Det går som det må gå. Skuta stanger snart mot bergene, får hull i skroget og tar inn vann. Noen berger seg i land, noen faller i hav. Noen velger innledningsvis å ikke ta seg i land med en gang. En seksbarnsfar, Tomas Eliassen fra Pundslett, hopper uti vannet for å hjelpe dem som ikke har kommet seg i land. Til sist går han selv under. Dragsuget trekker båten ut igjen. De som har reddet seg i land, ser brudeparet Daniel og Nikoline klynge seg til masta. Så går båten under, og elleve mennesker dør.

Kartet over viser området hvor forliset skjedde.

Ti av dem ligger på rekke og rad i ei felles grav på kirkegården i Digermulen. Jeg vet ikke hvem og hvor den ellevte er. Navnene på gravsteinene forteller om tragediens omfang – her ligger flere som helt tydelig er i nær slekt. Nummer fire fra venstre har det uvanlige navnet Luffa Olsen Bredvold. Kjentfolk jeg har snakket med, tror at 'Luffa' er et kjælenavn og at damen kan ha vært døpt Olufa. Hun var 49 år. Til venstre for henne ligger 19 år gamle Gyda Olsen Bredvold, sannsynligvis dattera. Begge var født midt i januar. Et kjapt resonnement forteller at deres respektive mødre har blitt gravide midt i april – omtrent i den tida Lofotfisket avsluttes hvert år. Det har utvilsomt vært et kjært gjensyn når mannen kom hjem igjen! Til venstre for de to damene ligger Arne Franzen Bredvold, som var en måned fra å fylle åtte år da båten gikk ned. Han har et annet mellomnavn enn dem, men het Bredvold han også. Kanskje en fetter og nevø? Jeg kjenner ikke historien, men jeg undres.

Jeg tør ikke tenke på hvordan ulykken i 1920 må ha påvirket det lille lokalsamfunnet de kom fra; omtrent vegg i vegg med samfunnet jeg selv kommer fra. Jeg husker hvordan det var skjærtorsdagen 2004, da to menn og en 14-åring omkom på havet hjemme, på et sted vi nesten kan se fra stuevinduet. Jeg husker hvor lamslåtte vi var da meldingene og detaljer begynte å renne inn via sms, vet hvordan det har preget folk i lang tid etterpå. Også denne skjærtorsdagen da vi tusla rundt i Digermulen, foregikk en leteaksjon noen kilometer lenger nord, denne gangen rett vest av Raftsundets nordre utløp. Fire personer omkom, en av dem et barn.

Annonse

Havet gir, havet tar. Vi som er igjen sørger bunnløst, mens livet tusler videre på et vis likevel. Etterpå. Man er nesten 'heldig' om man har en grav å gå til; for det var og er ikke alltid de døde ble funnet. Denne stein er reist av bygdas folk for å minnes Ottar Karl Berg, født 27-9-1952. Han omkom på havet 22-6-1967 og ble senere ikke funnet står det på en stein i utkanten av kirkegården i Digermulen. Femten år og død på havet. Kanskje var det skårungen som gikk bort? En måned eller to tidligere hadde han stått konfirmant, og nå var han som voksen å regne. Var han stolt da han gikk ombord i båten, gutten som hadde vokst opp ved havet, som hadde vokst opp med historien om brudeforliset noen år tidligere? Jeg vet ikke. Kanskje kjente mora en frykt hun ville skjule for ham da han steg ombord, kanskje skulle han bare en liten snartur ut en sommerdag og ordne noe til sankthans? Jeg ser for meg at hun gikk langs fjæra og lette ubevisst, kanskje ba hun mannen eller naboen holde litt ekstra utkikk når han dro ut med båten. «Kanskje dåkk finn han, at han ha' rækt i land en plass? Man veit aldri. Du veit, æ sku så gjerna ha hadd ei grav å gå tell…»

Tekst: Elisabeths Eldorado (Blogg)

Det går mot lysere tider i Lofoten
Sykler fra Lofoten til Nordkapp på vinterføre

Relaterte innlegg