Lofotens historie

Hanøy Skole 1964-1971

Hanøy Skole 1964-1971

Å flytte på internat fra første klasse var ingen søndagsskole. Men der var ingen plass å rømme.

En solglitrende junidag i 1971 pakka jeg skoleransel og reiseveske, og forlot endelig det huset jeg i barndomsalbumet mitt med desperat bråkjekkhet døpte «Det hvite slaveri». Det skulle ta nesten 40 år før jeg igjen satte min fot innenfor døra der. Dette til tross for at jeg i alle år har vært en hyppig gjest i heimbygda mi, få kilometer unna. Den gamle skolebygningen med kapell og tårn troner hvitmalt i Hanøyvika, omkranset av Vesterålens grønne fjell og det blå Raftsundet. Det er vakkert her, det ser jeg i dag.

Annonse
​​

Da jeg ble sendt hit som førsteklassing syntes jeg fjellene stengte meg inne, og lengtet til den åpne, frie utsikten mot vesthimmelen heime. Det var mykje meir å lengte etter. Ho Mamma og han Pappa. Ho Mor og han Far, besteforeldrene mine. Storesøstrene. Etter hvert også han lillebror. Lekehuset og alle dokkene. Og han Mons.

Skolen heime på Myrland ble nedlagt i 1963, – det ble for få elever. Båtskyss og internatskole ble løsninga. I dag kjører man fra Myrland til Hanøy på under ti minutter. Den gang tok båtreisa en sjøsjuk time i den trauste fiskeskøyta som var skoleskyssbåt.

Hanøy skole var en liten, såkalt fådelt skole, med noenogtjue elever totalt. I «småklassen» gikk første, andre og tredje klassetrinn, i «storklassen» gikk fjerde, femte, sjette og sjuende klasse. I mitt årskull var vi rekordmange – sju – mens flere var alene på sitt klassetrinn. I mine første skoleår gikk storklassen og småklassen hver sine uker, mandag til lørdag. To uker på og tre uker fri for småklassen, tre uker på og to uker fri for storklassen. De siste årene var det skolegang hver uke, og vi kom heim bare i helgene. Heime sa de at æ va så blid ei lita veikja. Men æ gråt kvær bidige søndagskveld.

Å tenke seg tilbake til livet i nordnorske utkantstrøk på 1960-tallet handler ikke bare om en klassereise, men også om en tidsreise. Vi levde i en totalt annen virkelighet enn dagens mobile og globaliserte verden. De fleste ungene kom fra heim der pappa drev fiske, mens mamma var småbruker, med yrkestittel husmor. Telefonsentralen var stengt om natta. De første svart-hvitt-tv-ene var så vidt begynt å komme. Til og i de veiløse bygdene gikk transporten med båt, hest og traktor. Og melkeruta, Reidulf. Likevel lå den standarden de fleste av oss var vant til heimefra himmelhøyt over det nedslitte og gammeldagse internatet vi ble innkvartert på. Der var utedo på gårdsplassen – fire avlukker: lærerdo, prestdo, guttedo og jentedo. Der var enkle vinduer uten isolasjon, med mye trekk og lekkasjer. Når vannet frøs måtte vi bære inn snø, og tine i store baljer. Jenterommet og gutterommet var sovesaler. Der var køyesenger med skuffer under til klær, og et stort bord til å gjøre lekser ved.

Kjøkkenet lå i midten. Vi spiste ved langbord, prydelig på rad, jenter på ei side, gutter på den andre. Lærer og husmor trona ved hver sin kortende. En dag fikk vi spikkjesild. Heime fikk æ nåkka anna når de voksne spiste sild. Og heime blei spikkjesilda servert som fileter, med løk til. Her fikk æ lempa ei heil sild med tjukt saltlag på tallerkenen. Der lå ho og stirra på mæ. Æ stirra tilbake. Der var ingen plass å rømme. Æ la hodet i fanget på ho Dagmar, som satt attmed mæ, og gråt mine modige tåra. Etter det slapp æ å spise sild.

Om morgenen måtte husmor opp tidlig og fyre i kjøkkenkomfyren og i de svarte rundovnene på gutterom og jenterom. Vaskevann ble varma på komfyren. Så sto vi der og hutra, ved hvert vårt bulkete vaskefat på krakker på kjøkkenet. Først jentene, så guttene Noen av guttene var sengevætere. Den stramme urinlukta hang tung i luften på gutterommet. På kjøkkenet måtte husmor vaske tissetøyet i en balje, og tørke over ovnen. Det likte hun dårlig. Det fikk de høre, de som tissa seg ut om natta. Æ fikk aldri juling heime. Men noen av guttan hadde fryktelig harde knyttnever. «Dokker må bare ta igjen», sa de voksne når vi klaga. «Dokker treng fresk luft», sa de, og låste oss ute om ettermiddagen. En gang tok æ igjen. Lå i snøen og sloss på blodet med en av guttan. Han var sterk. De andre sto rundt og heia. Der var ingen plass å rømme.

Men jeg likte å lese. Jeg likte å lære, jeg likte å tegne og å skrive stil. Det vesle skolebiblioteket var ei gullgruve: Helge Ingstad, Dikken Zwilgmeyer, Islandske ættesagaer, Tsarens Kurer. Ei av lærerne lånte meg Hamsun. Og noen ganger var han Far med skoleskyssbåten når vi skulle hentes heim. Kasjettlua og den brune strikkakofta lyste trygghet på lang lei.

Mye ble bedre da ho fru Nøis kom. Helfrid Nøis var nesten 65 år da hun startet som husmor høsten 1965. Hun hadde et mangfoldig liv bak seg; oppvekst i Øksnes i Nordland, mange års jobb i Oslo, overvintringer på Svalbard, evakuert til Skottland under krigen sammen med mannen sin, fangstveteranen Hilmar Nøis. Fru Nøis var ei myndig dame. Hun slo i bordet og truet med å få stengt hele internatet dersom det ikke ble opprustet. Smått om senn kom der ny brønn, vannklosetter, dusj, servanter med varmt og kaldt vann, garderobeskap og elektriske panelovner. På en skole med mange uerfarne lærere, som oftest bare ble ett år, var det en gave å få inn et voksent, klokt menneske som ble i nesten seks år. «Lærer dere ingenting på skolen», fnøs hun forarga, og ga oss ei improvisert historieforelesning om Krigen over kveldsmaten. «Og det sier jeg dere, jenter, dere må altså ikke la dere herse med», formante hun. På kav søringdialekt, anskaffa i Oslo.


Av en eller annen grunn fikk vi ikke lov til å ta med leker til internatet. Etter hvert ble det bedre. Vi fikk både ta med ski og henge opp filmstjernebilder. På slutten var det så frilynt at vi fikk ta med platespiller. Vi spilte Creedence og Beatles, og lærte oss å danse sving på golvet på jenterommet etter «Hello, Mary Lou». Fru Nøis lærte oss å spille kort, og vi ble knallgode til å spille Amerikaner. Men vi førte en hard dragkamp med en lærer som fikk for seg at kortspill var syndig. Han beslagla stadig kortstokkene. Og vi tegna nye, klistra hyllepapir på baksida av kortene og gjemte dem under madrassen.

Skolen ble nedlagt i 1986. Bygdene i skolekretsen er mer eller mindre fraflyttet. Gårdene er blitt fritidsboliger. Skoleunger finnes knapt. Noen av oss møttes i fjor sommer, til mimretreff i den gamle skolen. Bare en håndfull av skolekameratene mine bor fortsatt i barndomsbygda si. De fleste bor i tettsteder i nærheten. Noen av oss har reist lengre vekk. En har fortsatt sauer, to-tre er fiskere. Noen få er uføretrygdet. En er bygningsarbeider, en er kaptein, en jobber med fiskeoppdrett. Noen jobber i butikk, på kontor eller fabrikk, en er frisør, en elektriker og en regnskapsfører. En jobber i overvåkingspolitiet, og en er journalist i Klassekampen. Vi har hytter, hus, biler, fritidsbåter, mobiltelefoner og flatskjerm-tv-er, og vi reiser på ferie til utlandet.

Æ hadde grudd mæ litt før treffet. Ikkje for å møte de andre. Vi er venner, og har møttes med ujevne mellomrom opp gjennom årene. Vi har vært i krigen sammen. Har erfaringer få andre på vår alder har. Barndomsminner som vanligvis bare søsken har felles. Men æ grudde for å gå inn i huset æ var så glad for å forlate i 1971. Det var ikke farlig lenger. Ingen skjeletter i skapene, bare det gamle bildet av Riksforsamlinga på Eidsvold. Det teipa vi sammen og hengte opp på sin faste plass i klasserommet. Så skålte vi i vin og øl, og spiste god mat fra et nymotens cateringfirma. For til slutt slapp vi unna, alle sammen. Vi har bygd mange slags liv på det grunnlaget vi fikk. Ristet av oss lenkene og tatt med oss både arrene og styrken den som overlever alltid bærer med seg. Det er ikke nødvendig å rømme lenger. Og det er aldri for seint å få en lykkelig barndom.

Av Sissel Henriksen, skrevet i Klassekampen 2009

Dramatisk forlis ved Barøy
Svartsund i 1890-årene

Relaterte innlegg