Annonse

Verkstedbyen Svolvær

Verkstedbyen Svolvær

Etter hvert som motoren vant fotfeste i fiskebåten ble fiskerne helt avhengig av mekanikerne, og Svolvær var tidlig selvberget på verkstedsiden. Verkstedene laget foringer og sikret kompresjon for nye måneder langs kysten. Den sylinder fantes knapt som ikke kunne lappes og gikk ikke det laget de en ny.

Nå måtte fiskerne ha hjelp både med båt og motor. Nordlandsbåtene gikk opp i flammer på Sankthansbålene og totakternes språk fylte havner og fiskefelt. "Skynd deg, skynd deg", eller "Heng nå i, heng nå i". Det var det største problemet med motorene, fortalte en av de gamle fiskerne, at den aldri kunne holde kjeft med sine gjentakelser.

Annonse
​​
Det var i de gamle smiene problemene ble løst. Først i forbindelse med montering av de tunge motorene, senere når det måtte vedlikehold til. Det grodde opp verksteder og det oppsto ei ny yrkesgruppe. Omreisende mekanikere som i dag kalles jern- og metallarbeidere. De hadde med seg verktøykista og reparerte om bord. Var det utvendig arbeid som tetting av hylse, reparasjon av propell eller ror, lot de båtene felle oppe. Klarte mekanikeren ikke å bli ferdig før floa kom, måtte han avslutte arbeidet stående til midjen i vann. Ole Marhaug i Svolvær startet på det viset.

Motorene var overdimensjonerte, men de var også driftssikre. Det hendte at fiskere brukte motorene i ti, femten år før det oppstod feil. En av grunnene til det var at mange av mekanikerne og montørene etter hvert utviklet sine egne varianter av kjente motorer. De så hvor feilen lå og hva som var årsaken til at motorene ikke fungerte under fisket og kunne rette på det. Mange av disse karene ble etter hvert svært flinke og ervervet seg kunnskaper som det ellers bare var mulig å få på høyskolenivå.

Kystens pellementmakere lærte seg knepene. De startet som skreppkarer i mekanikk og kom seg etter hvert til et skur og ei smie som med årene ble moderne verksteder med stor arbeidsstokk.

Det var dreiing av lager, bunning, strålkjøl og ror. De laget nye topplokk, gjorde forbrenninga og luftspylinga bedre og fikk mer kraft ut av motorene. De kunne til og med dreie sylinderforinger. De gamle verkstedarbeiderne i Svolvær bygde opp egne motorer fra fundamentsbolter til regulator. Da det var vanskelig å få tak i deler støpte de selv.

Det at selv topplokk kunne støpes i Svolvær hadde stor betydning. Vel lå de store jernstøperiene i Bodø og Harstad, men også i Lofoten kunne dette viktige arbeidet utføres. De støpte også stempel, sylindere og veivhus om det kneip.

Ethvert verksted med respekt for seg selv satt inne med tremodeller av alle komponentene i motorene.

Verkstedene gjorde en god jobb, men det kunne bære over for kallene når de plagdes. En fisker telegraferte fra Finnmark til verkstedet sitt: "Ilsend tyve tendplugger, Å Gud, Å Gud".

Verkstedene i Svolvær lærte å klinke jernbåter. De gamle lokalbåtene måtte på slipp for å bli tettet og forsterket. Skifte av plater kunne de også utføre, et av verkstedene hadde egen låkkemaskin, en maskin som laget hull i jernplatene. På Tvedt Mek. ordnet de også kjelene på dampbåtene.

Det var Dan og Hein, Populær, Brunvold og Bolinder. Totaktere alle sammen. Motorer som tok tenning hver gang stemplet var oppe, at de på en måte trekker pusten og blåser ut.

Union, Dintel, Skandia. I dag er alle borte. I hinne dager var det selve rorkulten.

Det kom rellelager. Det kom oppfinnelser som ingen hadde drømt om og gjorde fiskerne enda mer avhengig av verkstedene. I årene etter første verdenskrig rydde motorene ut på markedet. Mange kom fra USA. Wikman. Union. Motorer som ble startet med luft på flasker og som nødig lot seg dra i gang for handmakt. En ti hesters Bolinder veide 200 kilo.


Og Svolvær fulgte med. Til verkstedene i byen kom fiskebåter fra hele kysten. I Svolvær kunne man sine saker.

I femtiårene skjedde det nok ei omveltning. Dieselmotoren kom. Motoren som nesten kunne tenke. Hurtigløperne, lettere i vekt, bedre kraft, elektrisk start og så avansert at intet verksted i dag kan gjøre stort med dem. De går til de stuper, så blir de skiftet ut. Injeksjon, dyser, det er blitt en vitenskap. Og fremdeles holder verkstedene i Svolvær godt følge.

De store årene 1972 til 1982

Verkstedindustrien i Svolvær opplevde en oppblomstring i perioden 1972 til 1982. Dette skjedde blant annet fordi det ved Svolvær Mek. ble bygd store fartøyer. Aldri har så mange i Svolvær arbeidet i verkstedindustrien som i denne perioden. På det meste var det over hundre ansatte ved Svolvær Mek. Nivået på det arbeid som ble utført var avansert, det ble bygd store trålere og militærbåter og verkstedindustrien var gjenstand for stor oppmerksomhet og mye ros.

I tillegg til den store aktiviteten ved Svolvær Mek. gikk det godt med de velrenomerte verkstedene Skarvik AS og O. Marhaug Mekaniske Verksted AS.

Frem til 1978 ble det bygd mange større båter ved Svolvær Mek. og det hersket stor optimisme i byen. I 1978 gikk bedriften konkurs og det med et "brak" som ga ringvirkninger langt utenfor Svolvær.

Det ble etablert ny aktivitet ved bedriften gjennom etableringen av Svolvær Skipsverft og mange av arbeiderne kunne fortsette som om ingen ting hadde hendt. Men i 1982 var det igjen konkurs og nå var det slutt. Til sammen hundre arbeidsplasser var gått tapt, mange som mistet arbeidet måtte forlate Svolvær. Anlegget ble etter ei tid solgt og i dag er det Lofoten Sveiseindustri som eier og driver anlegget.

Kilde: Frank A. Jenssen og Tor Henriksen 

Vikingene i Lofoten
Jernalderen i Lofoten

Relaterte innlegg