Annonse

Lødingen Losstasjon – landets største i sin tid

Lødingen Losstasjon – landets største i sin tid

​"Lødingen er blitt landets største losstasjon. Stedet har fått egen losoldermann og loseksamen avvikles her hvert år" 

Slik lød overskriftene i Lofotposten 11. september 1952. Akkurat i disse tider da Lofotposten skrev om dette, avla hele 35 aspiranter loseksamen i Lødingen – den første loseksamen som ble avlagt i Lødingen. De aller fleste losaspirantene var fra Nord-Norge, samt noen fra Vestlandet. Etter den spede starten i 1860 da "gammellosen" Tollev Olai Knutsen (1831 – 1914) begynte sin virksomhet som los fra gården Tofte på Tjeldøy – etter å ha mottatt lospatentet (sertifikatet), hadde lostjenesten i Lødingen vokst seg mye med årene og blitt omfattende, - og ble på denne måten en stor arbeidsplass på Lødingen.

Losloven av 1948

Foranledningen til denne store utviklingen for Lødingen losstasjon, kom som følge av den nye losloven som ble vedtatt den 09. april 1948 hvor losvesenet ble nyorganisert og lagt om. Det gamle systemet ble lagt bort.

Uten å gå for mye i detaljene, kan det nevnes at losloven av 1948 regulerte forholdet mellom de ulike gruppene og kom med bestemmelser om bl.a. losplikt og lostvang, loseksamen, lossertifikat, losdistrikter, losavgift og loskasse.

Losvesenet ble underlagt Fiskeridepartementet og organisert i samsvar med den nye loven. Losvesenet ble da administrert av et eget Losdirektorat under ledelse av en losdirektør. Hans stedfortreder var losinspektøren.

Losene ble fra da statstjenestemenn. Kystloser og statsloser ble da samlet i et forbund. Det kan legges til at losene fram til 1911 ble kalt "kjentmann", men etter dette året ble dette endret til "kystlos".

Men det gikk ytterligere år før Staten tok over eiendomsretten til losbåtene, og offentlige losbåtførere ble ansatt. Ikke før i 1980 fikk losene sin betaling gjennom lønnsregulativ.

Annonse
​​

Endringene for Lødingen losstasjon

Som følge av den nye losloven, bestemte departementet at Lødingen losstasjon kunne ha inntil 80 fast ansatte statsloser. Dette gjorde stedets losstasjon til landets største. Losene skulle betjene strekningen Lødingen – Kopervik, og Lødingen – Honningsvåg eller Kirkenes. Lødingen losstasjon fikk også sin egen losoldemann – Arne Wadseth.

Hovedeksamen for ervervelse av nytt eller utvidelse av eksisterende (gammelt) lossertifikat ble fra nå utført i Lødingen, mot tidligere i Narvik og Tromsø.

Fra tidligere beretninger i Lødingen årbøker, og skriv som tilfeldigvis er funnet i aviser om lostjenesten ved Lødingen losstasjon, finner en opplysninger om 70 ansatte loser. Et utrolig høyt antall!! Gjennom mange år bodde det mange losfamilier i Lødingen. I en kort periode var det 80 ansatte loser ved Lødingen losstasjon. Til sammenlikning kan det opplyses at det pr. 2010 var bare 2 ansatte loser ved Lødingen losstasjon, som var bosatt i Lødingen kommune!!

Nye høye krav innen losyrket

Det ble beskrevet i 1952 at interessen for dette ansvarsfulle og ofte anstrengende yrket var bra. Men veien fram til å bli en godkjent los var lang og krevende. Som følge av den nye losloven av 1948, ble det stilt nye og høyere krav for å bli los.

Eksamenstiden varierte fra 14 dager til 3 uker, avhengig av antall aspiranter som avla eksamen. Utdannelsen var lang og kostet mye. For å få styrmannssertifikat den gang, måtte loslærlingen ha styrmannsskole som tok 1 år. Fartstiden ble satt til 42 måneder. For statsloslærlinger på strekningen Lødingen – Kopervik, ble det regnet et helt års fart utenom anløp. Samt et tillegg også på strekningen Lødingen – Honningsvåg – Kirkenes. Det ble regnet med at inntil alle krav var blitt innfridd, tok det omkring 5 år. Da kom det også utdannelse som måtte suppleres med tiden.

Losen måtte ellers være fylt 25 år, og ikke over 45 år. Styrmannssertifikatet og fartstid måtte være ervervet på en forskriftsmessig måte. En aspirant som ikke lyktes med eksamen og strøk første gang, fikk en ny sjanse på å avlegge en eksamen. Skulle det bli stryk også andre gang, ville vedkommende få beskjed om å søke et annet yrke. Ingen minimum av krav var tillat, ingen ny tredje eksamen ville bli gitt – det var ikke tillat. Man så da vedkommende ikke egnet som los. Skulle læreren til loslærlingen svikte, hjalp det lite ellers om vedkommende hadde gode egenskaper for yrket. Ellers skulle utdannelsen av alle loser foregå mest mulig om bord rutegående fartøyer i følge de nye bestemmelsene da. Det var da skipets faste loser som fungerte som lærer.

Eksamensnemden pr. april 1952 var: Los Alfred Dragland fra Lødingen, Losdirektør Bjarne Gilhus-Moe, Kaptein Einar Larsen fra Tromsø, Los Utne, Vesteraalske og Losoldermann Arne Wadseth (tidligere styreformann i Vesteraalske).


Stor aktivitet for losene i 1952

Ved årets slutt i 1952, ble det meldt at skipstrafikken på kysten av Nord-Norge var økt betydelig. Det hadde vært et stort oppsving i Arkangelskfarten (trelast), samt oppstart av malmfrakten fra Kirkenes igjen. Økt tråleraktivitet, og økende trafikk av skip som hentet malmlast i Narvik. Spesielt utover høsten hadde aktiviteten av trålere økt mye – fra de fleste europeiske fiskerinasjoner, men engelske trålere utgjorde flesteparten. Det var også mange polske, færøyske og franske trålere. Mange av disse var innom Lødingen. En del tyske trålere ba om los, men trenden var den gang at flere og flere tyske trålere seilte utaskjærs. Det gjorde også trålere fra andre nasjoner, og det hadde kommet flere nye større og mer moderne trålere. Når trålere tok los i Lødingen, seilte de direkte til Honningsvåg, og derfra seilte trålerne ut til fiskefeltene.

Som nevnt kunne Lødingen losstasjon ha inntil 80 ansatte loser, men på slutten av året var det bare 60. På grunn av stor og økende aktivitet langs skipsleia, ble presset stort. Lødingen losstasjon samarbeidet med losstasjonen i Honningsvåg. Losene som fulgte med skip nordover fra Lødingen til Honningsvåg, hoppet av i Honningsvåg – så tok de seg om bord i skip som skulle sørover. Alt videre fra Honningsvåg til Kirkenes tok Honningsvåg losstasjon seg av.

Fra Tranøy losstasjon var også aktiviteten høy mot Narvik, hvor 90 – 100 fartøyer pr. måned var innom Narvik og hentet malm. Noen andre skip var det også. Ved Tranøy losstasjon var det 9 loser, hvor det hadde vært los om bord i mellom 750 – 850 skip i løpet av 1952. Det hendte også at trålere søkte inn til Tranøy losstasjon for å få los.

Bygd på følgende kilder: Lofotposten 11.september og 23. desember 1952, - og Kystverket. 

Tekst: Tore Waage

Kilde: Lofotposten og Kystverket

Location (Map)

Roald Amundsen på Hanøen
Tragisk ulykke i Svolvær februar 1945

Relaterte innlegg