Annonse

Hurtigruten starter seilinger gjennom Vesterålen

Hurtigruten starter seilinger gjennom Vesterålen
Den 25. juni 1922 skjedde det noe som skulle få betydning for hurtigruteseilingene gjennom Tjeldsundet – med anløp av Lødingen. Da ble Risøyrenna åpnet etter skikkelig mudringsarbeide. Mannen vesterålingene kunne takke for Risøyrenna tilblivelse, var sjømann og skipsfører, handelsmann, - og administrerende direktør Richard Bernhard With (1846 - 1930), mannen som dro i gang etableringen av Vesteraalens Dampskibsselskab på Stokmarknes, og som også er «hurtigrutens far» som startet hurtigruteseilingene i 1893. Etter at renna ble åpnet for trafikk, begynte arbeidet med å pense hurtigruteseilingene over fra Tjeldsundet til Vesterålen.

Richard With kunne nå glede seg over å se at hurtigruteseilingene han var med på å sette i gang i 1893, nå fungerte godt. Like fullt hadde han flere mål han arbeidet mot. Hurtigruteskipene seilet gjennom Tjeldsundet. Hans store ønske var at hurtigruteskipene også skulle kunne seile gjennom Vesterålen. Han var nok ikke alene om dette ønsket.

Det var bare det at det fra naturens side eksisterte en stor hindring: Risøysundet mellom Andøy og Hinnøy var for grunn. Øst og Nordøst for Risøyhamn på Andøy, var det på fjære sjø over ei bra lang strekning mulig å gå tørrskodd mellom Andøy og Hinnøy. Det kjennes til fra gammel historie at bøndene på gården Lovik på Hinnøy gikk over på fjæra til Andøy og hentet kreaturene sine.
Annonse
​​

Allerede i 1872 hadde handelsmann Richard With slått til orde for å få mudret ei renne gjennom det grunne Risøysundet. Han skulle den 15. februar 1874 ha sendt en skriftlig henvendelse til stortingsmann Stoltenberg fra Lødingen om saken, der han bad om hjelp til å få finansiert dette prosjektet. I perioden 1876 – 1881 fikk kystverket midler på 200 000 kroner til å utdype ei renne over en distanse på ca. 1800 meter, som ble 31,4 meter bred og 3 meter dyp (på lavvann). Planen var å utdype renna til 3,8 meter. Hard bunn som mudderapparatet "Ellida" ikke taklet, gjordet det til at renna ikke ble dypere. Dermed stod Risøyrenna ferdig til en kostnad på 200 712 kroner. Nå kunne mindre fiskebåter kunne seile i gjennom, også andre mindre dampskip. Vesteraalens lokalruteskip seilte også. Rederiets godsruteskip (Bergen – Tromsø) som var større, måtte iblant ankre opp og vente til høyvann før de kunne seile gjennom renna.

I perioden 1892 – 94 ble det på nytt gjort mudringsarbeide etter at naturen hadde sørget for å gjøre renna grunnere, dette til en kostnad av 39 000 kroner. Arbeidet ble gjort med pøseapparatet "Plaugen", men heller ikke denne gangen kom man dypere enn 3 meter. Da så hurtigruten begynte å seile, ble det etter hvert gitt uttrykk for et behov å få utdypet Risøyrenna ytterligere. With var blant dem som ivret mye for å få forbedret renna, slik at også hurtigruteskipenes kunne seile i gjennom. Det kom jo etter hvert større skip. Disse måtte vente på høyvann for å passere Risøyrenna. Samtidig var det dårlig belysning i mørket. Nå ble det tatt til ordet for å rette på dette.

Det skulle ta sin tid. Etter påtrykk fra interesserte herredstyrer og gjentatte henvendelser fra Nordland Handelsstands Fællesforening, utarbeidet daværende distriktsingeniør Aug. Dorph planer i 1899. To alternativer ble lagt frem. En helt ny renne med utretting av svingen, eller bare utvidelse av den gamle renna til 70 meters bredde, begge alternativene med 6 meters dybde. På grunnlag av havnedirektør Gabriel Smith, ble det første alternativet valgt.

Flere møter og tilbakemeldinger kom om denne saken. I 1907 ble det holdt et stort møte på Sortland i anledning ferskfisk-rutene fra Senja, Vesterålen og sørover. Også Vesteraalens Dampskibsselskab pekte på problemene med renna. I 1908 ble Richard With valgt inn på stortinget hvor han tok opp denne saken. Resultatene skulle komme. Etter avslag på bevilgning i 1910 etter forslag fra havnedirektøren, vedtok stortinget endelig den 05. April 1911 at Risøyrenna skulle mudres, hvor den første bevilgning på 5000 kroner ble gitt for forberedelse. Bevilgningen ble gitt på grunnlag av planer til avdelingsingeniør Ottar Vogt. Ved pinsetider dette året, inviterte likegodt With hele komiteen til Vesterålen hvor turen gikk til Risøysundet.

Det var tenkt ei renne på 50 m bredde, 90 meter i svingen på 5 meter dybde på største lavvann. Overslaget var kroner 713 000. Nærmere undersøkelser viste også at det ble problemer med å få renne rettet opp i svingen på grunn av fjell.

Den 15. September 1911 startet arbeidet med mudderapparatet "Suggen". Også dette apparatet fikk problemer med den harde bunnen på sine steder. Så gjorde hr. Vogt en tur til USA i 1912, hvor han fikk se et meget kraftig mudderapparat. Inspirert av dette, ble det fra Fredrikstad mek. verksted startet bygging et kraftig mudderapparat om fikk navnet "Eskavator 6", for levering i april 1916. Men så brøt første verdenskrig ut med de problemer som fulgte (1914-1918). Av den grunn ble ikke mudderapparatet leveringsklar før i september 1918. Storm og minelagte farvann gjordet slepet vanskelig. Først sent på høsten ankom apparatet Harstad. Om våren 1919 begynte arbeidet med å mudre, og nå ble det fart i sakene. Høsten 1921 stod den nye renna ferdig, 50 meter bred og 5 meter dyp. Havnevesenet hadde også forbedret belysningen i renna. Overslaget på 713 000 kroner røk med knall og fall, for de endelige tallene ble til slutt 2 700 000 kroner!! Mye av årsaken til dette var høye priser, som for eksempel på kull. Arbeidene med renna ble avsluttet den 27. Mai 1922.

Risøyrenna åpnes

Så kom den store festdagen som siden er blitt kjent som et eventyr i Vesterålen. Søndag 25. Juni 1922 gikk flaggene til topps. I et praktfullt vær var det mange mennesker til stede for overvære denne historiske hendelsen hvor Risøyrenna skulle åpnes. Vesteraalens Dampskibsselskabs eget hurtigruteskip "Finmarken" var kommet fra Trondheim med kongen om bord, hvor en del Vesterålssteder ble besøkt. Skipet ankom Risøyhamn kl. 19.00 til stedets nye – men ikke helt ferdige kai som lå ca. 1300 meter fra den gamle kaien og handelsstedet. Der var en stor menneskemasse møtt opp, hvor også flere andre spesialinviterte gjester var til stede. Etter en festlig aften om bord "Finmarken" med taler og mat, gled hurtigruteskipet fra kaien kl. 22.00 om kvelden med kongen om bord. Skipet seilte nordover, etterfulgt av forsvarets "Heimdal", igjen etterfulgt av en drøss med båter. Både i sørenden og i nordenden av Risøyrenna var det strekt over et nasjonalfarget bånd som var 1,8 meter bred og 80 meter langt. Da "Finmarken" brøt disse snorene, var det til akkompagnement av jubelrop og applaus fra folk, sammen med fløytesignal fra hurtigruteskipet og salutt fra "Heimdal". Ved roret på "Finmarken" stod den kaptein Hegge. Ved denne anledningen var los Anders Holte om bord hurtigruteskipet "Finmarken" som spesialinvitert gjest. Richard With var også med. Ikke mindre enn 300-400 båter seilte gjennom renna denne dagen. Lofotposten meldte den gang om rundt 500 båter!! Det hører med til historien at Bladet Vesterålen utkom denne søndagen i forbindelse med denne hendelsen, - den eneste søndagsavisen i bladets historie!!!


De nye hurtigruteseilingene

  • Seilingene var oppdelt i fem rutedeler i 1922. Som følge av at Risøyrenna ble åpnet, førte dette til endringer i hurtigruteseilingene fra 01. Juli 1922, hvor to av seilingene gikk gjennom Vesterålen, mens tre seilinger gikk gjennom Tjeldsundet. Seilingene var organisert slik:
  • Vesterålen: Rute 4b startet fra Bergen den 29. Juni med hurtigruteskipet "Finmarken". Rute 4b var med anløp av Stokmarknes, Sortland og Risøyhamn mellom Svolvær og Harstad både på nord og sør.
  • Vesterålen: Rute 4d startet fra Bergen den 01. Juli med hurtigruteskipet "Hera", hvor det var anløpssteder som Melbu og Sortland mellom Svolvær og Harstad, både på nord og sør. Tjeldsundet: Rute 4c startet fra Stavanger 02. Juli med hurtigruteskipet "Vesteraalen", med anløp bare av Lødingen mellom Svolvær og Harstad, både på nord og sør.
  • Tjeldsundet: Rute 4f startet fra Trondheim 09. juli med hurtigruteskipet "Kong Harald", med anløp bare av Lødingen mellom Svolvær og Harstad, både på nord og sør.
  • Tjeldsundet: Rute 4a startet fra Bergen 05. Juli med hurtigruteskipet "Erling Jarl", hvor anløpsstedene var Lødingen og Evenskjer mellom Svolvær og Harstad, både på nord og sør.
  • Rute 4f underholdt strekningen Trondheim – Kirkenes, mens Rute 4C underholdt strekningen Stavanger – Kirkenes. Rute 4a, 4b og 4d underholdt strekningen Bergen – Kirkenes.
  • Anløpstedene var pr. 01. Juli 1922 som følgende: Stavanger, Haugesund, Bergen, Florø, Måløy, Ålesund, Molde, Kristiansund, Trondheim, Rørvik, Brønnøy, Sandnessjøen, Indre Kvarøy, Grønnøy, Bodø, Svolvær, Lødingen, Evenskjer, - så i Vesterålen - Melbu, Stokmarknes, Sortland, Risøyhamn,- videre nordover Harstad, Finnsnes, Gibostad, Tromsø, Skjervøy, Øksfjord, Hammerfest, Honningsvåg, Kjøllefjord, Mehamn, Berlevåg, Vardø, Vadsø og Kirkenes.

Følgende hurtigruteskip seilte pr. 01. Juli 1922:

  • For Bergenske Dampskibsselskab: "Hera", "Polarlys", "Midnatsol". 
  • For Nordenfjeldske Dampskibsselskab: "Kong Haakon", "Erling Jarl", "Haakon VII", "Haakon Jarl", "Sigurd Jarl", "Haakon Adelsten" og "Tordenskjold". 
  • For Vesteraalens Dampskibsselskab: "Vesteraalen", "Richard With" og "Finmarken". 
  • Som følge av denne omleggingen fra 01. juli 1922, fikk Lødingen anløp av hurtigruteskipene på nordgående på mandager, torsdager og lørdager. 
  • På sørgående fikk Lødingen anløp på tirsdager, torsdager og lørdager. Narvik hadde til da lokale rutebåter som gikk til Lødingen hvor korrespondanse med hurtigruteskipene fant sted. For å bøte på at Lødingen mistet noen av hurtigruteseilingene, ble det bestemt av myndighetene å opprette en "erstatningsrute" for strekningen Narvik – Lødingen – Svolvær. 

Foto: H. Johansen 

Kilde: Tore Kristoffersen

Tragisk ulykke i Svolvær februar 1945
Statuen av kong Øystein Magnusson

Relaterte innlegg