Lofotens historie

Gregine Hermansens tragiske historie

Gregine Hermansens tragiske historie
Denne historien handler om Gregine Marie Hermansen (1878 – 1906), tilknyttet Tofte på Tjeldøy og Skjellesvik i Tysfjord. Hennes livshistorie er en trist saga – som viser at ingenting kan tas for gitt i livet. Gregines historie ender tragisk, og de som ble berørt av dette, tror jeg fikk en tung bør å bære på i sitt videre liv.

Annonse
​​​

Gregine ble født på Tofte på Tjeldøy, som datter av Herman Lorents Eriksen og Anna Christine Rafaelsdatter. Herman kom fra Meløy via Bodø i 1875 til Tofte, - for å søke «ny næring». Noe måtte en gjøre for å kunne leve og tjene til livets opphold. Herman var sønn av Erik Hermansen og Lavina Bergitte Karlsdatter. På Tofte ble i han i juletiden i 1875 gift med Anna som var født på gården, som datter av Rafael Har Henriksen og Anne Knutsdatter. Paret fikk utgått en parsell av Annas far og bosatte seg der. Inntil huset stod ferdig, bodde Anna og Herman i Annas barndomsheim. De fikk 8 barn, deriblant Gregine. Hermans familie levde av gårdsdriften og fiske. Etter hvert som barna deres ble større, ble det tjeneste for dem, noe som ikke var uvanlig i tidligere tider.

I 1892 opplevde Gregine å miste søsteren Emma Kathrine som døde av lungebetennelse, - Emma rakk ikke å fylle 8 år. Det var nok trist for Gregine å miste en søster. Året etter ble hun selv konfirmert. Etter hvert gikk jo hverdagen seg til. Men en ny trist skjebne lå på lur i horisonten.

Om kvelden 01. november i 1895, er det blitt fortalt at det kom så mye ryper som satte seg på marken ved Hermans sitt hus – at det førte til en rar og merkelig stemning. Som et slags varsel om noe!

Dagen etter, den 2. november, var Gregines far Herman, ivrig etter å komme seg ut på sjøen for å fiske. Han skulle dra ut sammen med sin svigerbror Karl Rafaelsen (1859 – 1940). Karl ville vente litt, da været ikke var det beste, men måtte til slutt gå ned til sjøen han også.

Herman skulle aldri mer komme hjem, - for rett utenfor sin hjemplass kvelver båten i en bråttsjø. Begge havnet i sjøen, men Karl klarte å kravle seg opp på båtkvelvet, og ved hjelp av en kniv klarte han og klore seg fast og ble til slutt berget av fiskere som lå i Kjærfjorden. Karl ropte og hoiet, noe som gjorde at han ble oppdaget. Disse fiskerne som lå i Kjærfjorden og folk fra bygdene ved Kjærfjorden lette – uten å finne Herman. For de gjenlevende barna – inkludert Gregine og kona Anna ble det en tung tid! Å miste en far og ektemann var tøft. Mannen sørget jo for inntekten til gården, - falt mannen i fra, ble det vanskelig. Herman ble 44 år, og forlot kone og 7 barn.

Gregine skulle etter hvert havne i Tysfjord. En gledens dag skulle det bli da hun ble gift i 1896 med Ole Johan Jacobsen (1871 – 1906) fra Skjellesvik, - sønn av Jacob Jacobsen og Karen Andersdatter. Gregine og Ole bosatte seg i Skjellesvik, der familien livnærte seg av fiske og jordbruk. En ny framtid skulle komme, med håp om noe godt. Først fikk paret 3 jenter, Helga Lovise Jacobsen (1897 - 1976), Konstanse Julie Jakobsen (1899 - 1976) og Anna Kristine Jacobsen (1900 – 1993). Det ble ble liv og røre med barna, og den lille familien kunne smile av glede hvor livet så lyst ut.

Men nye triste kapitler skulle føyes inn i Gregines liv. Hun skulle med sin mann få to sønner, - Olaf Georg Pareli Jacobsen (1902 – 1903) og Olaf Georg Pareli Jacobsen (1904 – 1905). Begge levde bare i en kort tid! Det var som om den triste skjebnen ingen ende skulle ta! Hvilke tanker Gregine skulle ha gjort, er ikke godt å vite. For de tre søstrene måtte opplevelsen av å miste 2 brødre sette sine spor.

Gregines saga skulle ende riktig tragisk. Gregine mistet sin mann 7. juli 1906 pga tæring. Det ble en hard tid for mor og barn. Som ikke dette skulle være nok, opplevde de tre søstrene midt oppe i all sorg å bli foreldreløse da Gregine selv døde samme år – 16. desember. Like før jul. For de tre jentene ble dette et hardt slag. Jentene havnet på Tofte der deres tante Elida Ragnvalda Hermansen (1882 – 1926), og hennes mann Kristian Marcelius Johansen (1875 – 1951) tok seg av dem. Jentene gikk på Tjeldnes skole. Selskap fikk de også i fosterheimen, da Elida og Kristian fikk fem barn, - søskenbarn. De tre jentene skulle få oppleve å miste et av søskenbarna som druknet i smedgrøfta mellom Tofte og Tjeldnes i 1909.

Etter hvert som de tre jentene ble større, gikk de i tjeneste på gården. I 1910 er Konstanse å finne som fosterbarn på Østre Skarberget i Tysfjord, trolig hos familien Angel Nilsen. I 1918 flytter Elida og Kristian fra Tofte til Lødingen, de tre jentene fulgte med. Etter hvert dro de sørover. Helga til Glomfjord, Konstanse og Anna dro til Oslo – dette i følge muntlig beretning.

Helga ble gift og bosatt på Åmnes i Meløy, hun ble begravd i Meløy, - barnløs. Konstanse er funnet begravd i Trondheim, - hun ble gift. Om hun fikk barn, vites ikke. Anna ble også gift, og er å finne begravd i Oslo. Vi kjenner heller ikke til om hun fikk barn.

Slik ender Gregines triste historie. Jeg vil tro at denne triste historien – med de opplevelser disse tre barna fikk, samt de tidligere hendelser i Gregines liv som sikkert ble dem fortalt i ettertid, skulle bli en tung bør for de tre jentene fra​ Skjellesvik å bære videre på i sitt liv​.
Prekestolen
Jeg tenker på min tredje tippoldemor - Anna Christine Rafaelsdatter (1849 – 1922), hun var jo moren til Gregine. Hva måtte Anna ha tenkt? En kan undres.... Først opplevde hun å miste datteren Emma Kathrine i 1892. I 1895 mistet hun mannen sin – Herman Lorents Eriksen. Bare det å miste sin mann i tidligere tider var en tøff affære! Han stod jo for inntekten – noe menn gjorde stort sett. Anna giftet seg aldri mer, - hun levde som enke resten av livet!

Så skulle det bli gledens dag da Gregine giftet seg og bosatte seg i Skjellesvik. Gregine fikk først tre døtre. Gleden blomstret! Men, sorgen skulle raskt komme igjen, Anna opplevde å miste to barnebarn – de to sønnene til Gregine.!

Men tragedien skulle komme for fullt i all sin gru.... Først døde Ole Jakobsen - Gregine mistet sin mann, - bare en stund senere døde Gregine selv! Tre døtre ble foreldreløse, hvor de kom til Tofte til sine pleieforeldre. Det ble jo fryktelige mange påkjenninger på kort tid....

Så skulle en tro det var over. Men, nei! Året etter (1907) mistet Anna sin tredje datter for tidlig, i det Anne Kristine Hermansen døde 30 år gammel. Anne Kristine var gift med Konrad Johan Kristoffersen (1869 – 1941) – bosatt på Tofte. Anne og Konrad overtok gårdsdriften etter at Herman Lorents Eriksen døde. Konrad giftet seg igjen i 1911 med en annen søster, Emma Amanda Hermansen (1893 – 1969).

To år senere opplevde Anna å miste barnebarnet Ingebjørg Josefine Therese Johansen som druknet i Smedgrøfta på Tofte/Tjeldnes. Ingebjørg var ikke fylt fire år, - hun var datteren til Kristian Marcelius Johansen og Elida Ragnvalda Hermansen, Tofte.

Anna opplevde å miste ytterligere tobarnebarn i sin levetid, Emma Charlotte Dagmar Kristoffersen (også kalt "Lotte") døde i 1917, ikke fylt 19 år. I 1919 døde den første Erna, - Erna Konstanse Kristoffersen, bare noen få måneder gammel! Begge disse var døtre av Konrad Johan Kristoffersen, der Anne Kristine Hermansen var mor til Emma Charlotte, og datteren Emma Amanda Hermansen var moren til den første Erna.

Ja, hva måtte ikke min 3. tipp-oldemor tenke? Jeg lurer på hvordan kunne man komme seg videre etter så mange harde slag. Hvor hentet folket styrken fra for å komme seg videre? Hentet de den fra den sterke gudstroen folket hadde tidligere og eller med god støtte og hjelp fra familie, slekt og venner? En kan jo bare undre!

Foto: Tjeldnes fotosamling; skaffet til veie av Tore Waage. Geir Rishaug (bilde av Skjellesvik) Kilde: Tore Waage​




Ny turbok fra Vesterålen og Lødingen
Lofotraidet

Relaterte innlegg