Annonse

Den Norske småhvalfangsten

Den Norske småhvalfangsten

Den norske småhvalfangsten startet på begynnelsen av tredvetallet. Det var i ei tid da det var smått om arbeide, smått om klær, smått om husrom og smått om mat. Fangsten kom med andre ord i gang som en følge av armod og mangel på arbeide, og har ingen ting til felles med den beryktede storhvalfangsten som ble stanset på slutten av sekstitallet på grunn av rovdrift og overbeskatning av flere arter. 

Ragnvald Dahl fra Mortsund i Lofoten var en av de mange som midt i internasjonale bankkonkurser og skrinne forhold langs kysten, sto med ansvar for en stor familie. Han var som det store flertallet for fattig å regne. Men han var også litt ovenpå. Han eide en åttring. 

Med bl.a. denne båten starter egentlig historia om nordnorsk småkvalfangst i 1933. Men aller først var et par båter fra Møre, og brødrene Aasjord fra Steigen. De skjøt de første dyrene i Vestfjorden i 1932. 

Ragnvald Dahl ble snart en leder i miljøet og i hans og brødrene Aasjords kjølvann fulgte ei handfull pionerer, folk som Jakobsen fra Skrova og Tømmerås fra Hamarøy. 

Annonse
​​

De kalte den bare for Åttringen.
Det var en farkost på knapt fjorten meter med en tyve hesters Bolinder som de kjørte hva sylinderforing, topplokk og bunnramme kunne tåle. De fant snart ut at motoren ga mer om den fikk kjøling, og satte vannslangen øverst i tennkula, eller spekulatoren som de kalte den. Det ga et par knop mer og var opphavet til denne type motorer etter hvert kom under navnet Vassbolinder. 

Ragnvald Dahl klirret til seg en gammel 37 millimeter Bottlenosekanon fra Finnmark. Den gang ladet de med svartkrutt som eksploderer momentant, i motsetning til røyksvakt krutt som har lengre tenningstid. I begynnelsen slo skytterne nevene til blods for hvert skudd. Årsaken var den kraftige rekylen fra kanonen som ikke sto stødig nok. Etter hvert begynte de å kle tøyfiller rundt nevene for å beskytte seg mot de verste slagene. 

Det var i det hele tatt vanskelig å få festet kanonen godt nok, det til tross for at den første kanonstammen var en granlegg fra sakristiet i Svolvær kirke. Grana viste seg å ha den nødvendige stivhet samt seighet, men heller ikke den varte evig. Rekylen tærte den opp. Det prøvde de å bøte på ved å skore den av med streng og manilla, men da var først da Lofotsmeden fant på å smi jernstag og avstivere, at det ble orden på det hele. 

Med seg hadde Ragnvald Dahl fire sønner som ble flasket opp med kuler og krutt, kanoner og harpuner. Det går utallige historier om familiens bravader, både på bryggene og ute på havet. Selv fikk han snart tilnavnet Røvar-Dahl. I det ligger antydninger om smugling i forbudstida, om dristig omgang med offentlige bestemmelser og en freidighet som få kunne oppvise maken til. I tilnavnet lå også en heder, at han ikke unnlot å gi folk ei handstrekning når det trenges. 

I begynnelsen lo folk av hele fangsten. Det hadde de for så vidt grunn til. En av de første kvalene som ble skutt, klarte de ikke å avlive ettersom de hadde liten erfaring med så store dyr. Det gikk flere dager før de omsider kunne dra den i fjæra for flensing. 

Men stadig flere hev seg på den nye næringa, og det oppsto ville tilstander. En mann kom til Lofoten med en kanon som det visstnok fantes bare en av i hele verden. Den hadde to løp, det ene peiket litt opp, det andre litt ned. Bommet skytteren med det ene løpet skulle han treffe med det andre, var tanken. 

En annen passet ikke på å presse harpunen helt inn til forladningen. Det oppstod vakuum i løpet og han sprengte av seg hodet da kanonen eksploderte.Avstetningsvansker var det også. Kjøttet gikk til dyrefor og det var dårlig betalt. Ragnvald Dahl så snart problemet og startet en seig kampanje for å få folk til spise kvalkjøtt. De spiste det selv, og hver gang han så sitt snitt stakk han en kjøttluns til kjerringene. 

 

Matmangelen under siste krig førte til et gjennombrudd for kvalkjøtt som menneskeføde. Fru Thindberg fra Svolvær holdt store arrangementer i Oslo hvor hun reklamerte for kvalkjøtt, og snart sto det på menyen til mange familier rundt om i landet. 

Et av de største problemene var å komme på skuddhold. Motorene var små og kvalen ble skremt av propellslagene. Ragnvald Dahl forsøkte bl.a. med en flypropell som ble montert bak på styrhuset. Som drivkraft brukte de en tyve hesters bilmotor. I slutten av trettiårene gikk Dahl til anskaffelse av ei skøyte på 48 fot med navnet "Ørna". 

Det var ingen regulering av fangsten de første årene. Men i 1938 kom det til ei omveltning. En byråkrat fra Trondheim fikk ved en tilfeldighet se noen fangere som bakset med en Kval på Høla utenfor Svolvær. Kvalen var skutt fast, men ingen om bord visste hvordan de skulle ta livet av den. Gjennom kikkerten kunne byråkraten til sin forskrekkelse se at en av mannskapet krabbet opp på ryggen av kvalen med ei øks i neven. 

Telegram ble sendt til direktoratet og dagen etter ble de kunngjort at all kvalfangst var stanset. Dahl satte seg da i spissen for å danne et eget kvallag. Det ble ordnet med avgift og direktoratet utstedte konsesjoner for ti kroner stykket. 

Ordninga med konsesjon gjelder den dag i dag, og det er i tillegg innført en rekke bestemmelser for å sikre forsvarlig og human fangst. Det er tatt i bruk sprengharpuner som i nesten alle tilfeller fører til at kvalen dør momentant. Skytterne må dessuten avlegge skyteprøve, og det er innført kvoter. 

Fangsten dreier seg i dag kun om fangst av vågehval og er i følge forskerne ingen trussel mot bestanden. I 2006 var det gitt tillatelse til å fange til sammen 1052 dyr i norsk økonomisk sone og i områdene rundt Svalbard. 28 fartøyer med et mannskap på rundt 140 mann deltok.

Pietro Querini
Steinalderen

Relaterte innlegg