Året på Skrova

Året på Skrova

Den eneste måten man kan komme seg til Skrova, er seilende. Uansett om man kommer med fergen fra Svolvær, med sommerfergen fra Skutvik eller med båten fra Bodø, så runder man Skrovas klippeformasjoner og glir inn mellom øyene Sjåholmen og Heimskrova til venstre, og Storskrova med halvøya Kuholmen til høyre. Og når øyet møter øya Risholmen, i den motsatte enden av innseilingen, som forbinder Heimskrova og Storskrova, og man seiler inn mot kaien, hvor øyene har trukket seg tettere sammen, så er det som om Skrova tar imot én med en imøtekommende omfavnelse. 

På bygningen som huser fergeekspedisjonen, henger det et hvitt skilt med koordinatene 68°9′52,3″N 14°41′26,5″Ø, og det er akkurat der man er: på en vakker liten øy midt i havgapet, hvor alt er i full blomst på sommeren, hvor varmen sender svettedråper ned langs ryggraden, og de hvite badestrendene og det krystallklare blågrønne vanne er som balsam for sjelen, hvor midnattssolen visker ut grensen mellom dag og natt og får månedene til å gå med de lange lune kveldene avslappende tilbragt på terrassen, på stranden eller i en båt sammen med naboer, venner, bekjente og mennesker man møter for første gang. 

Om sommeren er det hvalsesong, det nærende, røde, smørbløte kjøttet, som holdt sulten fra mange døre i gamledager, men som nå er en ettertraktet delikatesse. Ordet går med lynets hastighet over hele øyen: «Det er kommet hval» og øyboerne skynder seg til havnen, hvor årets første hval ligger som et kjempemonument over havets grenseløse spiskammer. Fra hvalfangerbåten svarer fangerne stolt på de mange spørsmål, og der sendes nikkende og anerkjennende miner i retur, mens konerne overveier hvor mange kilo hvalkjøtt de skal kjøpe. På hvalmottaket står eierne og de ansatte i hvite gummidrakter og med sylskarpe kniver foran tonnevis av kjøttstykker som så skjæres fri for sener, slik at kun det reneste og mest delikate kjøttet er igjen, mens luften yrer av historier fra gamledager og det virkelige liv, blandet med latterbrøl og dystre miner. Og når sesongens siste hval ligger fryst i kasser med 5 x 1 kg, når fryserne i de private hjem bugner, og turistene har spist seg gjennom rettene med tilfredshet, så svømmer hvalen videre på sin ferd, hvalfangerne klapper smilende på pengepungen, og hvalmottaket ser tilfreds på regnskapet, selv om kvoten heller ikke ble oppbrukt dette året. 

Og når sommeren tar farvel, erstattes alle de livgivende farger av et overveldende vakkert oransjebrunt flammehav, der flankert av den blå, blå himmelen blir til et gigantisk malerisk kunstverk, og deretter kommer de grå og brune nyansene, nyanser som ofte glitrer om kapp, når regnet pisker dem med sine dråper. Og hei – endelig kom det! Nordlyset! Plutselig blir himmelen som har vært mørk i flere måneder opplyst av en eventyrverden av svevende, bølgende, langstrakte, runde, virvlende, eteriske lysformasjoner, som fanger øyet i en forundret, beundrende trollbindelse av wauuuuuw! 

Nordlyset sender denne lille vakre øya en advarsel om vinteren, hvor mørketiden og stormene møtes i et inferno av høye, sprøytende og skummende bølger og en susende støy fra vinden som banker på tak og vegger, hvor sikten er dårlig og refleksene lyser opp, hvor veiene er isglatte og man har brodder på skoene, og hvor snøen kommer og lyser opp alt og skaper en stemning av mykhet og mildhet som forsterkes av peisens knitrende varme, av lukten av hjemmebakst og av stearinlysenes blafrende flammer. Dette er årstiden hvor skøytene blir prøvd ut på de ekstra vannmagasinene, hvor veden brenner muntert i lavvoen, hvor ungene i hylende fryd aker ned skråningene, og hvor lysløypen tennes, så de evig vandrende skrovaværingene fortsatt kan bestige Skrovafjellet. 

Og når nyttår er ønsket velkommen med en skikkelig fest, reiser værbitte fiskere til stedene hvor den svømmende føde gladelig kommer de i møte, alt mens pensjonister og andre godtfolk drar til syden og fyller opp kroppens lager med sol og latter. Den halvtomme øya fortsetter dagens drift; på fabrikken slaktes tonnevis med laks, i barnehagen lekes og gråtes det, i skolen innlæres pensum, og i butikken møtes man ved det lille runde bordet til en kopp kaffe og en prat om interessante likegyldigheter og betydelige viktigheter. 

Og plutselig er det februar/mars og fiskene har rundet spissen av Lofoten og nådd farvannet omkring Skrova. Fiskebåtene legger til kai, og fiskemottaket summer av liv, høye rop, gummistøvler på våt betong, kranenes knirk, store plastikkbeholdere som med et brak treffer bakken, av sprutende lyd når et avskåret fiskehode etter et blindt kast ender oppå et annet fiskehode, av tunge kjøleskapsdører som åpnes og lukkes, av vekt og pris, av vannslangenes svisj, av gjennomtrengende kulde som glemmes i latterbrøl og av tilfredse ansikter, som igjen vender snuten mot havets økonomi. Og barn og unge er aktive på kaien, hvor de bruker hvert minutt av fritiden sin på å skjære tungene av de avskjærte torskehodene, tunger som man før skar ut, fordi man ikke lot noe mat på fisken gå til spille om det kunne mette magen, men som nå er blitt en ettertraktet delikatesse. Og mens de skjærer og skjærer og pakker og pakker i poser á 1, 5 eller 10 kg, vokser deres inntekt i en stigende kurve enten til eget forbruk eller til støtte for en skoletur, sportsforening eller noe helt annet. 

Og endelig er den der ... den store helgen - skreifiske! Verdensmesterskapet! Fra nært og fjernt, fra innland og utland, med fiskebåt, gummibåt, ferge og helikopter strømmer forventningsfulle, fiskelystne konkurransemennesker i sprudlende humør til Skrova. Vekten av en femdobling av innbyggertallet, av den hurtigkonsumerende rikelige strømmen av alkohol, og av den livlige, høye sorgløse stemningen, får nesten øya til å synke et par centimeter ned i havet som forsørger den. Den levende musikken og deltakerne konkurrerer om å bli hørt, pengesedlene flyr gjennom luften som om de hadde vinger og ender i avfallsposer i mangel på et kasseapparat som er stort nok til å romme alle alkoholens gleder. Serveringsbakker med de bestilte 15, 20, 25 gjenstandene flyr sikksakk gjennom det proppfulle lokalet så høyt opp i taket som mulig, teltene utenfor er fylt til bristepunktet med mennesker, latter, musikk og fatølserverving. Dette er helgen som deltakerne har gledet seg til, har spart til, og har planlagt siden det forrige skreifisket. Dette er helgen som sammen med sommerens inntekt skal gi grunnlag for skjenkestedets videre eksistens. 

Og sakte, ganske så sakte nærmer våren seg. Plutselig overraskes man av de små plantene som har trosset og kjempet seg opp gjennom jorden, plutselig merker man at solens stråler har fått mer viljestyrke, plutselig er de lett gjenkjennelige solbrune sydenfarerne lengselsfullt vendt hjem igjen. Vinterstøvlene, hanskene og de fôrete jakkene pakkes vekk og glir ut av bevisstheten. Plutselig har humøret fått en vitamininnsprøyting, og sommerens aktiviteter er med ett nært forestående og må planlegges. De bortgjemte krukkene og pottene finnes frem, og de første hardføre sommerblomstene stråler om kapp med smilene. Ferieboligene åpner opp vinduene sine, og båte blir sjøsat etter å ha levet mørke og skremmende flatt i en evighet. Det hamres, bankes, pusses, vaskes, rives og plantes i en uendelighet, pyntingen brer seg som ild i tørt gress over hele øya, temperaturen stiger i kappløp med aktivitetsnivået, og plutselig, helt ut av det blå, men allikevel ganske som forventet, er den praktfulle sommeren kommet tilbake fra sin vinterferie.

Tekst: Tina Wagner, Skrovabrygga

Unstad
Bestigelse av Store Trolltind

Relaterte innlegg