På Værøy, rett ved Røst, bodde en gang en fattig fisker som hette Isak. Han eide ikke annet enn en båt og et par geiter, som kjerringen holdt liv i ved fiskeavfall og de gresstråene de kunne sanke omkring på fjellene. Men hele hytten hadde han full av sultne barn. Allikevel var han alltid fornøyd med det slik Vårherre laget det for ham.
Det eneste han anket over var det at han aldri riktig kunne ha fred med naboen sin. Det var en rik mann som syntes han skulle ha allting bedre enn slik en larv som Isak, og så ville han ha ham vekk, så at han kunne få den havnen Isak hadde utenfor hytten sin.
En dag Isak var ute og fisket et par mil til havs, kom det mørkskodde på ham, og rett som det var røk det opp med en storm så overhendig at han måtte kaste all fisken overbord for å lette båten og berge livet. Han snodde farkosten nokså vakkert både mellom og over styrtsjøene, som var ferdige til å suge ham ned hvert øyeblikk. Da han hadde seilt med slik fart en fem, seks timer, tenkte han at han snart måtte treffe land ensteds. Men stormen og mørkeskodden ble bare verre og verre. Rett som det var, hørte han et fælt skrik foran stavnen, og han trodde det var draugen som sang liksalmen hans. Han ba Vårherre for kone og barn, for nu skjønte han hans siste time var kommet. Best han satt og ba, fikk han se skimtet av noe svart, men da han kom nærmere, var det bare tre skarver som satt på en rekved-stokk, og vips! var han forbi dem. Slik gikk det både langt og lenge, og han ble så tørst og så sulten og trett at han ikke visste sin arme råd, og satt nesten og sov med rorkulten i hånden.
Men rett som det var, skurte båten mot stranden og støtte. Da fikk Isak øynene opp. Solen brøt gjennom skodden og lyste over et deilig land; bakkene og bergene var grønne like opp til toppen, aker og eng skrånet opp imot dem, og han syntes han kjente en lukt av blommer og av gress, så søt som han aldri hadde kjent før. “Gudskjelov, nå er jeg berga; dette er Utrøst,” sa Isak ved seg selv. Rett for ham lå en byggaker med aks så store og fulle at han aldri hadde sett maken, og gjennom den gikk der en smal sti opp til en grønn, torvsatt jordgamme, som lå ovenfor akeren. På toppen av gammen beitet en hvit geit med forgylte horn. Utenfor satt en liten blåkledd mann på en krakk og smattet på en snadde; han hadde et skjegg så stort og langt at det nådde langt ned på brystet.
“Velkommen til Utrøst, Isak,” sa kallen.
“Velsigne møtet, far,” svarte Isak. “Kjenner du meg da?”
“Det kan nok være,” sa kallen; “du vil vel ha hus her i natt?”
“Var det så vel, var det beste godt nok” sa Isak.
“Det er slemt med sønnene mine, de tåler ikke kristen mannlukt,” sa kallen. “Har du ikke møtt dem?”
“Nei, jeg har ikke møtt anna enn tre skarver, som satt og skreik på en rekved-stokk,” svarte Isak. “
Ja, det var sønnene mine det,” sa kallen, og så banket han ut av pipen og sa til Isak: “Du får gå inn så lenge; du kan være både sulten og tørst, kan jeg tenke.”
“Takk som byr, far” sa Isak.
Men da mannen lukket opp døren, var det så gildt der inne at Isak ble rent forglant. Bordet var dekket med de prektigste retter, rømmekoller og levermølje med sirup og ost på, hele hoper med bergenskringler, brennevin, øl og mjød, og alt det som godt var. Isak han åt og drakk alt han orket, og enda ble tallerkenen aldri tom, og alt det han drakk, var glasset like fullt. Kallen han spiste ikke stort, og ikke sa han stort heller. Men rett som de satt, hørte de et skrik og en rammel utenfor. Da gikk kallen ut. Om en stund kom han inn igjen med de tre sønnene sine. Det kvakk litt i Isak i det samme de kom igjennom døren, men kallen hadde vel fått stagget dem, for de var nokså blide og godlynte. Isak reiste seg og ville gå fra bordet, men da sa de at han måtte da holde bordskikk og bli sittende og drikke med dem. Han føyde dem i det, og så drakk de dram om dram, og imellom tok de seg en tår av ølet og av mjøden. Venner ble de og vel forlikte. Så sa de at han skulle gjøre et par sjøvær med dem, for at han kunne ha litt med hjem når han reiste.
Det første sjøværet de gjorde, var i en overhendig storm. En av sønnene satt ved styret, den andre satt ved halsen, den tredje var mellomromsmann, og Isak måtte bruke storøsekaret så svetten haglet av ham. De seilte som de var rasgalne; aldri duvet de seilet, og når båten gikk full av vann, skar de opp på bårene og seilte den lens igjen så vannet sto ut av bakskotten som en foss.
Om en stund la været seg, og de tok til å fiske. Det var så tykt av fisk at de ikke kunne få jernstenen i bunnen for fiskebergene som sto under dem. Sønnene fra Utrøst trakk i ett vekk; Isak kjente også gode napp, men han hadde tatt sin egen fiskegreie, og hver gang han fikk en fisk til ripen, slapp den igjen. Da båten var full, fór de hjem til Utrøst, og sønnene gjorde til fisken og hengte den på hjell, men Isak klaget for kallen over at det var gått så ille med hans fiske. Kallen lovte det skulle nok gå bedre neste gang, og ga ham et par angler.
I det neste sjøværet trakk Isak like så fort som de andre, og da de var kommet hjem, fikk han tre hjeller fulle av fisk på sin lott. Så ble han hjemsyk, og da han skulle reise, forærte kallen ham en ny åttring, full av mel og andre nyttige ting. Isak sa både takk og ære for seg, og så sa kallen at han skulle komme igjen til jektutsetningen. Han ville til Bergen med føring, og da kunne Isak bli med og selv selge fisken sin. Ja, det ville Isak gjerne, og så spurte han hva for en kurs han skulle holde når han skulle komme til Utrøst igjen. “Beint etter skarven, når den flyr til havs, så holder du rett kurs,” sa kallen. “Lykke på reisa.”
Men da Isak hadde satt fra og ville se seg om, så han ikke mere til Utrøst; han så ikke annet enn havet både vidt og bredt.
Da tiden kom, møtte Isak frem til jektutsetningen. Men slik jekt hadde han aldri sett før. Den var så lang at når styrmannen, som sto og holdt utkikk på styremannsfjelen i forstavnen, skulle rope til rorskaren, så kunne ikke karen høre det. Og derfor hadde de satt en mann midt i fartøyet også, like ved masten, som ropte styrmannens rop til rorskaren, og enda måtte han skrike alt det han orket. Den parten Isak eide, la de forut i jekten, men han kunne ikke skjønne hvordan det gikk til, for støtt kom det ny fisk på hjellene istedenfor den han tok bort. Og da han reiste, var de likså fulle som da han kom.
Da han kom til Bergen, solgte han fisken sin, og han fikk så mange penger for den at han kjøpte seg en ny jekt i full stand med ladning og alt det som til hørte; for det rådet kallen ham til. Og sent om kvelden før han skulle reise hjem, kom kallen ombord til ham og ba ham at han ikke skulle glemme dem som levde efter naboen hans, for selv var ham blitt, sa han. Så spådde han Isak både hell og lykke med jekten. “Alt er godt, og allting holder som i været står,” sa han, og dermed mente han at det var én ombord som ingen så, men som stødde under masten med ryggen sin når det knep.
Isak hadde alltid lykken med seg siden den tid. Han skjønte vel hvor det kom fra, og han glemte aldri å esle litt godt til den som holdt vintervakt når han satte opp jekten om høsten, og hver julekveld lyste det så der skinte ut av jekten, og de hørte feler og musikk og latter og støy, og det var dans i jektevengen.
Tekst: Bjørg Arntzen | Foto: Aurora Borealis Multimedia AS
