Navnet skriver seg fra middelalderen, og Vågastemnet stod sentralt som et økonomisk, politisk og kulturelt bindeledd mellom Nord-Norge og Sør-Norge.
Vågastemnet ble holdt i Vågan (Vågar) hvert år fra forsommeren og utover i forbindelse med at fiskerne som hadde vært med på Lofotfisket om vinteren, kom tilbake for å ta tørrfisken ned fra hjellene og selge den.
Her møttes de da, både nordlendinger, søringer og utlendinger – kongens menn, nord-norske stormenn, kirkens menn og andre som ville være der det skjedde, ikke minst kjøpmenn fra Bergen og Trondheim som kom for å kjøpe fisken og for å selge varer som ikke var så lett å få tak i her nord. På denne måten ble Vågastemnet og Vågan møtestedet mellom Nord-Norge og det øvrige Norge og verden forøvrig.
Fra uminnelige tider har skreien søkt inn til Lofoten for å gyte, og skreien har alltid vært en viktig ressurs for kystbefolkninga. Det som gjorde Lofotfisket så viktig etter hvert, var produksjonen av vintertørket skrei. Lofotfisket foregår på ei tid av året som egner seg veldig godt for henging av fisk. Denne tørrfisken var det behov for i de katolske landene i Europa i fastetida. Da hadde de ikke lov til å spise kjøtt, de måtte bare spise såkalt hvit mat.
Dette forholdet, i tillegg til sterk urbanisering i Europa, gjorde Lofotfisket økonomisk interessant for den norske kongemakta, og Lofotfisket som salgsfiske tok til like etter år 1000. Dermed ble tørrfisken den første norske eksportvare av betydning. Ifølge historikere utgjorde tørrfisk fra Nord-Norge 80% av den totale norske eksporten på 1300-tallet.
Vågastemnet var tredelt
Middelaldersenteret Vågan vokste fram i overgangen mellom vikingtid og middelalder. I Snorres kongesagaer kan vi lese om Asbjørn Selsbane fra Trondenes som ble drept på hjemtur fra Vågastemnet i 1024. Ei is¬landsk ættesaga, Grettes saga, forteller om islendingen Grette Asmundsson som var på Vågastemnet både i 1012 og 1013.
I Olav Tryggvasons saga omtales vikinghøvdingen Tore Hjort fra Vågan. Ifølge sagaen ble han drept av kong Olav Tryggvason selv i år 999. Tore Hjort bodde sannsynligvis på Gimsøya, men Vågan og Gimsøy hørte sannsynligvis sammen i overgangen vikingtid/ middelalder. Tore Hjorts død i 999 betydde slutten på de gamle høvdingættene i vårt område. Omtrent samtidig begynte Lofotfisket, eller Vågafisket som det het da, å få betydning som salgsfiske. Kongen ville ha kontroll over de fiskerike områdene i Lofoten, og for å distansere seg fra høvding-dømmet, la kongen sentret i Vågan.
Men Vågastemnet var ikke bare et handelsstemne. Også kongemakta ville utnytte dette at det var samlet så mye folk i Vågan, og det ble etablert et tingstemne. Tingstedet lå på Brurberget like ved Storvågan. På tinget ble uenighet gjort opp, og her ble det avsagt dommer for både store og små lovbrudd. Det mest kjente tinget i Vågan ble holdt på Brurberget i 1282. Da ble den såkalte Vågaboka, som var ei egen lovbok for Vågan, opphevet. Det var bare kongens egen lov som nå skulle gjelde i landet.
I 1321 var erkebiskop Eiliv i Vågan og innstiftet et årlig nordnorsk prestestemne. Her ble det bestemt at alle kirkene i Nord-Norge og erkebispestolen i Nidaros skulle være til stede ved sommerstemnet i Vågan. Bakgrunnen for dette prestestemnet var at alle kirkene i Nord-Norge skulle betale 40 fisker hver til Nidarosdomen. Og innbetalinga skulle skje “at sumarstempno i Vaghom” hvert år.
Vågan og kampen om kongemakta
Flere ganger ser vi at Vågan også spilte en viktig rolle i kampen om kongemakta. I middelalderen var det ikke alltid like greit å vite hvem som skulle være konge. Det kunne være flere som gjorde krav på kongemakta, og dette kunne føre til strid.
I 1027 gav Kong Olav den Hellige beskjed om at det skulle rustes til krig langs hele kysten for å møte til kamp mot danskekongen Knut den mektige. Olav sendte Finn Arnesson til Nord-Norge for å ordne med krigshæren her oppe, og han samlet alle nordnorske stormenn til stemne i Vågan. Hit kom også Tore Hund fra Bjarkøy, og det utspant seg en maktkamp mellom Finn Arnesson og Tore Hund.
Tore Hund
Finn Arnesson lot blåse til “husting” for hele leidangshæren. Det var Tore Hund som skulle svare for de forbrytelsene han hadde gjort på sin tur til Bjarmeland (nordlige Russland). Tore hadde drept kongens mann Karle og tatt en halsring av gull fra den døde. Denne halsringen krevde nå Finn tilbake samtidig som han mente at Tore måtte betale bot for å ha drept en av kongens menn. Tore betalte boten, men han hadde lurt unna mesteparten av den verdifulle lasten med skinn han hadde hatt med fra Bjarmeland, dermed slapp han billig unna. Tore hadde dobbelt bunn i tønnene, og øverst hadde han litt øl. Da Finn Arnesson kikket i tønnene, så han bare øl, men det han ikke visste, var at mesteparten av tønnene var fylt med de koste-ligste skinn som Tore etterpå seilte til England og solgte.
Kong Øystein i Vågan
I Kabelvåg står det en statue av kong Øystein Magnusson. Det fins flere forskjellige sagatekster som forteller at Øystein var i Vågan og lot bygge ei kirke, mens broren, Sigurd Jorsalfarer, var på pilgrimsreise til Det Hellige Land. Kong Øystein kom nok til Vågan da stedet allerede hadde stor betydning for kongemakta, og han kom hit for å styrke sin posisjon i nord.
I en av sagatekstene står det at Øystein også fikk bygd rorbuer for fiskerne. Og det var derfor statuen av kong Øystein ble satt opp i Kabelvåg, for å hedre kong Øystein som den første som prøvde å gjøre forholdene bedre for fiskerne. Kongen bidro dermed også til at flere fiskere deltok i vinterfisket av skrei fra et område han selv kontrollerte.
Etter at kongebrødrene Øystein og Sigurd var døde, ble det ei urolig tid med mye strid. Norge gikk inn i en borgerkrig som varte i hundre år. To av de som sloss om kongemakta, Sigurd Slembe og Magnus Blinde, oppholdt seg nordpå vinteren 1138-39. Om våren i 1139 kom de til Vågan. Det eneste som er nevnt om besøket i Vågan, er at de drap Svein prest og de to sønnene hans.
På slutten av borgerkrigstida, i 1224, er igjen Vågan med i spillet om den norske kongemakta. Håkon Håkonsson kjempet om kongemakta mot Inge Bårdsson og halvbroren Skule Bårdsson, eller Skule jarl. Håkon og Skule var i 1223 blitt enige om at Nord-Norge skulle være en del av Skules landsdel. Til sommerstemnet i Vågan i 1224 kom Skule jarl for å ivareta sine interesser i Nord-Norge. Også ved denne anledningen ble en av kongens menn drept i Vågan, og det ble kalt sammen til ting. Og nok en gang ser vi at mange av Norges mektigste menn var samlet i Vågan under Vågastemnet.
Middelalderbrev
En annen viktig skriftlig kilde fra middelalderen er offentlige brev, vi kaller disse brevene for diplomer. Over halvparten av diplomene som er skrevet i Nord-Norge før år 1400, er skrevet i Vågan. Alle diplomene fra Vågan er skrevet om våren eller sommeren, altså under Vågastemnet. Flere av disse diplomene forteller oss at erkebiskopen i Nidaros selv var i Vågan under Vågastemnet, og dette bekrefter den sterke posisjonen Vågastemnet hadde i middelalderen.
Et diplom fra Vågan forteller om et storbryllup som ble holdt her på den gamle norske merkedagen Jakob Våthatt, 25. juli 1335. Det var Ingebjørg Ivarsdotter og Torleif Sigurdsson som giftet seg. Diplomet omhandler den medgifta Ingebjørg hadde med seg inn i ekteskapet, og den forteller oss at det var rikfolk som giftet seg. Det sies ingenting om selve bryllupsfesten, men at det har vært et storbryllup trenger ingen å tvile på. Ikke mindre enn fire prester var til stede foruten to av de rikeste menn i Nord-Norge.
Folk utenfra stod for Vågastemnet
Det er litt interessant at selv om Vågan var det økonomiske, politiske og religiøse senter i Nord-Norge, så kan vi ikke finne noen fysiske spor etter store hus fra denne perioden. Her er ikke noen steinkirke slik vi har mange andre steder nordpå. Det er heller ikke så mange betydningsfulle menn vi kjenner fra Vågan, og det er ikke noe som tyder på at Våganpresten har spilt noen framtredende rolle under Vågastemnet. Dette betyr at det var folk utenfra som stod for Vågastemnet. Det var erkebiskopen i Nidaros som holdt prestestemne, lagmannen holdt tingstemne og kjøpmenn fra Bergen og Trondheim holdt kjøpstemne. Vågan i middelalderen kan derfor neppe kalles en tradisjonell by, men det er helt klart at stedet var et viktig kjøpsted og hadde byfunksjoner en del av året.
Nedgangstider
Omkring år 1400 forsvinner Vågan fra de skriftlige kildene. Det var nok flere årsaker til dette. Den viktigste var Svartedauden, pesten som herjet over hele Europa. Kjøpstemnene, slik som Våga-stemnet, hvor bergenske bymenn og nordnorske fiskere møttes, var en uhyre sårbar organisasjon. Grunnen til at Vågastemnet ble så viktig, var at det var mange mennesker samlet på et lite område over et kort tidsrom. I årene etter 1350 skjedde ikke det. Svartedauden rammet spesielt hardt både i det nordnorske produksjonsområdet, altså i fiskeridistriktene, og blant bymennene som dreiv handel på Nord-Norge.
Men kongemakta prøvde i det lengste å holde liv i Vågan som nordnorsk senter. I ei for-ordning utstedt av kong Olav Håkonsson fra 1384 heter det: “Vi og vårt råd, både biskoper, riddere og flere andre, kan i sannhet godt merke det at våre kjøpsteder, Bergen og Trondheim og Vågan og de andre små kjøpsteder, forderves og legges øde fordi sjøfarende menn her hos dere ikke seiler med sine handelsvarer til de kjøpstevner som har vært fra gammelt… For det første, de fra Finnmark og fra Helgeland skal seile til Vågan”. Altså et påbud om at nordlendingene skal handle i Vågan under sommerstemnet. Det heter videre i forordninga: “Men våre bymenn i Bergen skal seile til Vågan og holde sitt kjøpstevne der”. Dette styrker teorien om at det var folk utenfra som holdt kjøpstemnet.
Men det nyttet lite med et kongebrev, kjøpstedet Vågan hadde mistet sin betydning. Dette får vi bekreftet ved å lese “Lofotens og Vesteraalens Beskriffuelse” fra 1591 av Erik Hansen Schønnebøl som var fogd i Lofoten og Vesterålen. Han forteller om fiskeværet Voge at det tidligere har vært en kjøpstad, men at det nå bare er et fattig fiskevær med “10-12 arme stavkarle”.
Forskyving av senter
Etter Svartedauen mistet altså Vågan sin posisjon som senter for det nordlige Norge. Stedet var fortsatt et viktig fiskevær, det var det faktisk helt frem til slutten av 1800-tallet, men utover dette hadde ikke stedet noen større betydning enn andre steder. Fra midten av 1800-tallet og utover er det Kabelvåg som har overtatt Storvågans dominerende posisjon. Denne sentrumsforskyvninga fra Storvågan og en km lenger øst til Kabelvåg har nok skjedd gradvis og over lang tid. Årsakene til at Kabelvåg overtar som senter, har vi ennå ikke oversikt over. Det har vært antydet at Kabelvåg hadde bedre havn for større båter enn det Storvågan har, men dette er neppe hele forklaringa.
Når det derimot gjelder forflytninga av senteret fra Kabelvåg til Svolvær fra slutten av 1800-tallet og første del av 1900-tallet, så skyldes dette utelukkende havneforholdene. Med motoriseringa av kystflåten fulgte større og større båter, og Kabelvåg hadde ikke havn til å ta imot disse båtene. Svolvær derimot hadde fra naturens side fått ei glimrende havn i gave, og da hurtigruta startet i 1893, ble Svolvær anløpssted. Etter hvert ble Svolvær havn for stort sett hele den kystgående flåten. Dette betydde at alle nyetableringer skjedde i Svolvær, og Kabelvåg stagnerte.
Av Håkon Brun
