Fra gammelt av har væreierne spilt en avgjørende rolle i Lofoten. Mange skapte seg formuer langt ut over det som tidligere hadde vært tenkbart.
Ettertiden har gjerne gitt væreieren et ensidig negativt ettermæle som maktsyke utbyttere med tanke for kun seg selv og sine nærmeste. Ei slik framstilling er unyansert, mange av væreierne må ses på som samfunnsbyggere.
Men det er et faktum at det i enkelte fiskevær utviklet seg dit hen at væreieren skaffet seg kontroll over alt og alle. Nøkkelen til en slik kontroll lå til å begynne med i rorbuene som fiskerne var avhengige av.
Væreieren tjente penger på å leie ut buene. Han rådde også over fiskefeltene. Fiskerne var i tillegg ofte avhengig av kreditt for å komme i gang med fisket. Og den som hadde gjeld hos en væreier kunne ikke handle hos en annen.
Det at væreieren i enkelte tilfeller eide det meste i fiskeværet; butikken, kraftstasjonen, vannverket, all grunn, rorbuene, kaiene og fiskebrukene, fiskefeltene utenfor, ja sogar kirke og krematorium, ga dem nesten uinnskrenket makt.
Loven av 1857 om fritt hav og fritt fiske under offentlig kontroll fratok sakte, men sikret væreierne den totale makt over fiskeværet. I tillegg kom dampbåtene, de trengte større havner og handelen tok nye veier.
At fiskerne etterhvert fikk motorer i båtene sine gjorde dem mer mobile, de kunne letter flytte fra fiskevær til fiskevær. Værierne ble spilt ut over sidelinja. Men ennå til langt utpå 1970 -tallet spilte flere fortsatt en aktiv rolle.
Væreiernes storhetstid var fra begynnelsen av 1800-tallet og til et godt stykke ut på 1900-tallet.
