Tekst: Kjell-Arne Jenssen
Været denne dagen, var det været som man i gamle dager betegnet som “julevær”, sørøstlig bris med noen få kuldegrader. Himmelen i sør var farget rosa av sola som enda var under horisonten.
På bakken lå det noen få cm med snø, nok til at man kunne ta seg en skitur på flat mark. I denne idyllen var det ingen signaler på at det skulle skje en tragisk ulykke samme kveld/natt. Dette året gikk jeg på videregående, men var hjemme hos mine foreldre i Hanøyvik på førjulsbesøk, et besøk som i løpet av få timer ble snudd fra idyll til tragedie.
Førjulsselskap i Hanøyvika
Ekteparet Agder og Åshild Storvik, samt Olaf og Marie Olsen med deres datter Johanne, var invitert på juleselskap til venner i Hanøyvik. Agder og Åshild som bodde i Storvik på Hinnøysida av Raftsundet, satte seg i sin åpne motorbåt for å hente Olsenfamilien som bodde rett over sundet i Skaret på Austvågøysida.
Olaf og Marie hadde åtte barn tilsammen, og Johanne (16 år), som var mørkredd og ikke likte å være alene hjemme, var i tvil om hun skulle være med, men ble overtalt til å bli med av foreldrene. Turen nordover gikk greit i det fine været, men den lille, åpne båten var litt tungt lastet med fem personer ombord.
Jeg, og endel av min familie var denne førjulskvelden i kaffeselskap hos min tante som bodde innerst i Hanøyvågen. På hjemturen utpå kvelden hadde brisen fra sørøst økt noe, men det var fremdeles godt vær og lite vind. Da vi passerte huset hvor selskapet var og folkene hygget seg, hørte vi mye stemmer og glad latter. Jeg gikk tidlig til sengs siden jeg skulle på skitur på morgenen neste dag. Det viste seg at denne skituren skulle komme ganske tidlig neste dag.
En fryktelig ulykke har skjedd ved Hanskjelvika
Tidlig neste formiddag ble jeg vekket av min mor som sa; “du må stå opp, det har skjedd en fryktelig ulykke sør ved Hanskjelvika”. Jeg spratt opp og fikk klærne på meg, spente på meg skiene, og satte av gårde på ski til Hanskjelvik, ca. en km lenger sør i sundet. Været var det samme som dagen før. Min far hadde dratt avgårde sammen med John Johnsen på hans båt “Amor”, en tid før jeg ble vekket.
Jeg brukte kort tid på skituren til Hanskjelvika, og kom meg ut på odden der jeg antok at ulykken hadde skjedd. Det var et trist syn som møtte meg. Naboer var i ferd med å løfte Agder Storvik opp av havet inne ved land. Hans kone Åshild hadde man fått opp noe tidligere. Bernt, den gamle faren til Agder var kommet, og sto og gråt nede på odden. Det var i det hele tatt ett grusomt syn som møtte meg!
De to andre som hadde druknet, Olaf Olsen og hans unge datter Johanne ble oppdaget henholdsvis flytende i vannskorpa og på havbunnen av min far, som brukte sin sjøkikkert. Den forulykkede på havbunnen fikk man opp ved å benytte en dregg. Marie, Olafs kone, var den eneste som overlevde. Hun påsto at hun hadde “gått på sjøen” og til land, der hun i mørket klarte å komme seg opp på land og videre i dyp snø til naboen Bjarne som bodde i Hanskjelvika. Derfra ble varslingen om hva som hadde skjedd satt i gang. Det kom flere båter til fra nabobygdene, deriblandt skøyta til Rask på Sommerset, men det var altså for sent å redde liv.
Hva kunne årsaken til denne fryktelige ulykken være?
Båten hadde sunket nært land, uten at den hadde gått på grunn. Ulykkesstedet ligger utenfor en odde like sør for Raftsundbrua som den gang ikke var bygget. Det ble konkludert med at båten, som var tungt lastet, hadde blitt fylt med sjø på tur forbi denne odden. Strømmen bar sørover og bølgene fra brisen bar nordover. Lokalbefolkningen forteller at det blir toppsjøer under slike forhold forbi denne odden. Disse toppsjøene hadde fylt båten, noe som førte til at den plutselig sank, og kun noen få hundre meter fra hjemmet til familien Olsen var tragedien et faktum.
Agder var den eneste svømmedyktige i båten, og man tror at det var han som fikk Marie til land, slik at hun overlevde. Åshild og Agder ble begge funnet døde i tanga helt oppe ved land. Man tror det var under bestrebelsene i å redde henne og Marie, at Agder omkom. Begravelsen av de fire som omkom denne tragiske desemberdagen i 1961 skjedde fra Hanøy Kirke til Veøy kirkegård.
Tekst: Kjell-Arne Jenssen
Fotnote:
I artikkelen i Norsk ukeblad fra 9. januar 1979 fortalte Marie at det var et fryktelig vær på begravelsesdagen, med storm og regn. Siden det ikke var kai på Veøy den gangen kunne ikke skøyta med kistene legge til, og både kister og begravelsesfølge måtte over i småbåter i sjøen som var så sterk denne dagen at de med livet som innsats måtte feste tau mellom skøyta og land og hale seg over.
Det var uhyggelig. En av de som deltok i begravelsen beskrev opplevelsen som et mareritt for alle, med stiv sør vestkuling, og regn med storm i “takan”.
Både presten og kapellanen var med i begravelsen. Presten hadde vært sjømannsprest tidligere og hadde nok opplevd mang en tragedie, men han sa etterpå at en så sørgelig begravelse som denne, hadde han aldri opplevd.
Faksimile: Norsk Ukeblad – Underet i Raftsundet:
Kilde: Norsk Ukeblad, lånt av Ole Gunnar Melkersen i Hanøyvika