Tekst: Frank A. Jenssen. Fra boka “Mitt Lofoten“
“Fiskeriene er, og vil forhaabentlig stedse forblive Norges viktigste Guldgrube”.
Det Norske Storting, 1816
Å følge torskens historie er en fascinerende reise gjennom tilblivelsen av nasjonen Norge. Via saga, lovverk og rettsprotokoller, gamle regnskapsbøker og forordninger tilbake til 1000-tallet tegner det seg et klart bilde. Det var torsken som ga oss kraft og økonomi til å etablere kirke, embetsverk, kongemakt, regjering og etter hvert et eget Storting. Torsken gjorde det mulig å bygge nasjonen stein på stein.
Uten den hadde det ikke bodd mennesker i Nord-Norge. Bergen, Ålesund og Kristiansund hadde ikke vært. Og hva med Oslo og resten av Sør-Norge? Tiendeskatt fra ost, smør og korn hadde kanskje holdt til en bygdekonge og ei kirke eller to. Men ikke til å bygge et helt rike.
Uten torsken hadde heller ikke vikingene vært. Deres viktigste våpen var ikke sverd, spyd og bue, men skreien som menneskene langs kysten, i mangel på salt, hadde lært seg å tørke. Helt avgjørende som handelsvare, men også som skipsproviant. For i tørrfisken hadde de næringsrik mat med ubegrenset datostempling som gjorde det mulig å overleve lange reiser til Grønland, Russland og langt sør i Europa. Sågar til Amerika, 500 år før Columbus.
Så er vi blitt fortalt at det var jordbruk på Østlandet, trelast fra plankebyene, hardingfela og bunader som gjorde en stat av oss. Men det var det torsken som gjorde.
Så hvorfor står det ikke en fiskehjell høyt over alle stabbur og fjøsbygninger på Folkemuseet? På Bygdøy!
Kilde:
Innhold hentet fra “Mitt Lofoten” av Frank. A. Jenssen.
Boka kan kjøpes her.
