I Lofoten, som regnes som den beste tørkeplass i verden, starter henginga tradisjonelt ikke før den 12. mars. Årsaken til det er at det tidligere på vinteren kan komme frost, som ødelegger fisken. Etter midten av april er det slutt på henginga fordi det er for varmt.
Tørrfisken sperres, det vil si at to fisk festes til hverandre med en hyssing ved sporen. Deretter henges fisken over rådvedstengene i fiskehjellen. Arbeidet med å henge fisken tar lang tid og er fysisk tungt. Rundt St. Hans har fisken tapt 3/4 av sin vekt og den tas ned av hjellene og sorteres i 24 forskjellige klasser.
Alt basert på krav fra det italienske marked som kjøper størstedelen av det som produseres av tørrfisk i Lofoten. De forkjellige klassene bærer italienske navn som Westre demi magro, Piccolo piccolo og Ragno. Under nedtagning og sortering deltar også mange kvinner.
I 1996 ble vel 22 millioner kilo av totalkvantumet på 56 millioner kilo tørket.
I år 2004 ble det eksportert over 6000 tonn tørrfisk fra Norge. Selv om kiloprisen på tørrfisk ser ut til å ha gått noe ned dette året, var tørrfisken likevel fiskeri-Norges mest lønnsomme produkt i 2004. I 2005 eksporterte Norge tørrfisk for 646 millioner kroner, og 58 % av tørrfisken gikk til Italia.
Det ble eksportert tørrfisk fra Lofoten så langt tilbake som for tusen år siden. Opp gjennom århundrene har produktet år om annet gitt eventyrlige fortjenester, men også ført til sviende tap og falitt. Tørrfiskproduksjon er på mange måter Lofotens svar på poker.
