av William Hakvaag ved Lofoten Krigsminnemuseum
Av de 15 millioner tonn malm som Tyskland trenger pr. år til sine våpensmier, kommer 11 millioner fra Sverige. Det meste over Narvik. Hitler vet at blir denne livsnerven brutt, er Tyskland ferdig. Jagerne har blitt eskortert helt frem til Vestfjorden av slagskipene ”Scharnhorst” og ”Gneisenau” som brekker av.
Inne i Narvik blir panserskipet ”Eidsvold” torpedert, og med en enorm eksplosjon opphører skipet å eksistere. Svære stykker av skipet blir blåst på land. Bare syv overlever. Panserskipet ”Norge” kjemper ca. 20 minutter før det må gi tapt. 101 omkommer. Narvik, Hitlers utskipningshavn for malm er okkupert!
Men engelskmennene er hakk i hel. Natt til den 10. april går 5 destroyere, ledet av ”Hardy” med Warburton-Lee som Comander, inn Ofotfjorden i et forferdelig vær. De er på nippet til å gå på grunn, men greier å ta seg frem til Narvik hvor de kommer helt overrumplende på tyskerne som tror det er et flyangrep.
Engelskmennene angriper gang på gang med torpedoer og kanoner, Akterskipet på den tyske jageren ”Wilhelm Heidkamp” fyker til himmels og den tyske kommandanten for jagerne Kapitan zur Zee ”Bonte”, mister livet.
Flere andre jagere og handelsskip blir skadet eller senket. Warburton-Lee angriper gang på gang, men så går det galt. ”Hardy” får en 12 cm granat rett i brua og samtlige offiserer, unntatt en, blir drept eller såret, Warburton-Lee får kuttet av seg den ene armen, Hardy blir satt på land og de sårede tar seg opp til et lite hus i en skråning over havaristen.
Her blir den norske familien vekket av blodige matroser som vakler inn for så å besvime på gulvet. Alt av tøy fra gardiner til undertøy blir brukt til bandasjer. Warburton-Lee dør nede i strandkanten.
Lenger ute i fjorden blir destroyeren ”Hunter” truffet av tysk kanonild 7 ganger og i desperasjon for å komme unna, kolliderer den med ”Hotspur”. ”Hunter” er dødelig skadet og synker. Under den videre tilbaketrekkingen møter de det tyske ammunisjonskipet ”Rauenfelds” som blir uskadeliggjort i en voldsom eksplosjon. Store deler av skipet havner høyt opp i fjellsidene.
Men enda er ikke den tyske Krigsmarinen satt helt ut av spill. Engelskmennene patruljerer Vestfjorden. Lenger ut ligger slagskipet ”Renown” og jakter på ”Scharhorst” og Gneisenau”. Den engelske krysseren ”Penelope” med 600 mann er uheldig og grunnstøter utenfor Bodø og må kreke seg til Skjelfjorden sammen med ”Hotspur”.
Den 6 km lange og 2 km brede fjorden som skjermes av høye fjell skal opprettes som en provisorisk flåtebase. I ca. en mnd. virker Skjelfjorden som Norges Scapa Flow. For de 200 som bor i området, blir livet snudd opp ned.
Engelskmennene er bestemte
Engelskmennene har bestemt seg for å gjøre rent bord i Narvik, og den 13. april går det digre slagskipet ”Warspite” med sine kjempekanoner inn Ofotfjorden sammen med en mengde destroyere. Tyskerne, som har lite bunkers og ammunisjon, slåss så lenge de kan før 4 av dem piler inn Rombaksfjorden for å komme seg unna kjempegranatene til ”Warspite”.
Den engelske destroyeren ”Eskimo” leder an og følger etter. En nordmann som står og beskuer dramaet, ser at Eskimo forsvinner bak odden inn til Rombakken, så høres drønnet av en voldsom eksplosjon. En liten stund etter kommer ”Eskimo” bakkende ut, mens hele forskipet er sprengt vekk.
Om bord spilles det engelske marsjer med voldsom styrke for å dempe sjokket på de overlevende. Slik fortsetter den att-frem mens musikken skraller i bergveggene utover på vei mot skjulestedet i Skjelfjorden. Alle de 10 tyske jagerne var nå senket eller satt på land, samt Tysklands mest moderne og største ubåt.
I Skjelfjorden har fiskekjøper Hartvig Sverdrup, som er en sentral person i dette lille samfunnet, tatt seg ut til krysseren ”Penelope” som sakte holder på å synke. Han vil snakke med kapteinen for å kunne enes om hvordan man best kunne skaffe hjelp, men kapteinen nekter å komme ut av lugaren.
På egen hånd rekvirerer han da bergingsfartøyet ”Sterkodder” som har 4 dykkere og som ligger i Harstad, for snarest mulig assistanse.
”Sterkodder” bunkrer 11 tonn kull og begir seg omg. til Skjelfjorden, samtidig etterlyser havnevesenet i Kabelvåg frivillige som kan sveise og som er nevenyttige.
Selv om oppdraget er hemmelig, melder mange seg, og like etter er 16 personer dunkende på vei mot ukjent sted i mørket med fiskebåten ”Sappmar”.
Før de ankommer Skjelfjorden måtte de passere ubåtnett og jagere som patruljerte innløpet. Da de kom inn i selve fjorden trodde de knapt sine egne øyne.
Over 30 skip hadde søkt ly for tyske angrep. Engelske og polske krigsskip, tyske handelsskip som var kapret, forsyningsskip og bergingsbåter. Flere av skipene hadde stygge skader.
En destroyer, ”Eskimo”, hadde fått kuttet av hele forskipet, en annen, ”Cossack”, hadde et digert hull under brua, så stort at en buss kunne kjøre igjennom.
Det største skipet, krysseren ”Penelope”, så ut som om det holdt på å synke.
Hartvig Sverdrup hadde heller ikke kastet bort tiden. Mat må skaffes til flere tusen mann, noe som er vanskelig under slike forhold. Men han får hjelp fra Leif Johansen i Stamsund, og A,M,Pettersen på Leknes.
Etter kort tid kan han levere 15000 egg, og over 3 tonn kjøtt. Han organiserer en diger skøyte som står for vannforsyningen til skipene. Ikke minst ”Penelope” som har fått ødelagt alt ferskvannet. Men det er mangel på tønner, så flere tønner med sukkersaltet rogn tømmes og brukes i vannføringen. I fjorden er det et yrende liv av flere tusen gaster og sjøfolk.
Sverdrup har fått en signalgast med flagg på land slik at han kan sende meldinger til ”Penelope” og samtidig holde seg orientert om utviklingen.
I dette myldret av skip tar mange seg til land. Matrosene aner ikke hvor de er, det er det bare offiserene som vet, og mange tror de er havnet på Grønnland. Det er også gripende å se på at flere av de engelske gastene har fått bombesjokk. De vil for sitt bare liv ikke tilbake til skipet.
Under gråt og skrik må de med makt bringes om bord igjen. Men de norske hjelperne får liten tid til å bivåne dette, da de blir satt rett i arbeide.
Sterkodder
Bergingsbåten ”Sterkodder” har lagt seg inntil ”Penelope”, og dykkerne oppdager at hele kjøen har sprukket. Sverdrup får beskjed om å skaffe all den talgen fra sau som han greier. Dette skal brukes som tetningsmiddel.
Ettersom Sverdrup ikke kan si hva han skal bruke så mange hundre kilo talg til, begynner en kjenning som sender ham talgen fra Bodø å lure på om det har rablet for ham. Dykkerne begynner kl. 04.00 om natten og dykke. De avslutter ikke før kl. 18.00, bare avbrutt av korte pauser.
En enorm påkjenning for en hjelmdykker lastet med blylodd. Om bord på ”Sterkodder” smies treplugger etter dykkernes anvisninger og som blir slått inn i hullene. Samtidig sitter andre og knar sauetalgen slik at den blir myk og som dykkerne dytter inn for å tette rundt pluggene. Sakte klarer de å stabilisere krysseren. Kapteinen er fremdeles huleboer i lugaren, og all kommunikasjon mellom ham og Sverdrup må foregå med mellommann.
Til slutt brydde Paymaster Sharp seg lite om kapteinen, og foretok avgjørelser på egen hånd.
Den verste jobben var om bord på ”Eskimo”. Kåre og Rolf Lorentsen deltok i arbeidet med å brenne hull i forskipet, slik at man kunne ta seg ned til der restene av de 28 omkomne. Ingen av disse hadde hatt noen mulighet til å unnslippe da de hadde befunnet seg under dekk. Da hullet er stort nok strømmet stanken fra de omkomne opp mot dem.
Bare frivillige kunne brukes her. Før noen får ta seg ned i skipet må de drikke et stort krus med rom for å dempe uhyggen med liksamlingen som foregår i en suppe av olje og sjøvann. I en barkasse ved ”Eskimo” syr engelskmenn inn sine døde kamerater i lerretssekker. Det er sjømannens våte grav som venter lenger ut i fjorden.
Oppe på dekket sjangler en kjempe av en matros rundt og gråter, mens han stirrer ned i barkassen hvor hans døde kamerater blir klargjort for den siste hvile. Han er blitt skjenket full for å roe ham ned.
En annen, Olav Rothli fra Kabelvåg, blir satt om bord på ”Cossack” hvor de går i gang med å utbedre de verste skadene. Målet er å få skipene så sjødyktige at de kan ta seg med egen maskin til England. Stemningen var forbausende god om bord, til tross for tapene engelskmennene hadde hatt. Grunnen var nok at det hadde gått enda verre ut over tyskerne…
De som var skadet ble sendt til Gravdal sykehus, hvor alt av leger i Lofoten hadde samlet seg for å hjelpe til. Sykehuset har fremdeles den dag i dag våpenskjoldene fra de engelske krigsskipene som de fikk som takk, hengende på sykehuset.
Sakte greier denne frivillige styrken å tette skipene med veldige mengder treplugger og sauetalg. Noen plasser bruker man også sement. Engelskmennene begynner å se lysere på situasjonen og nordmennene får hver dag 20 meget eksklusive sigaretter, pakket spesielt for det engelske kongehus. De var gitt av kongen etter det vellykkete angrepet på ”Altmark” hvor 300 engelske fanger ble satt fri.
Tyskerne, som ikke kunne begripe hvor den engelske flåtestyrken hadde tatt veien, fant svaret med et observasjonsfly et stykke ut i mai. Engelskmennene greier å skyte ned flyet, men for sent. Meldinger var blitt sendt og da lot ikke resten vente på seg. Havnen var full av oppankrede skip da de tyske bombeflyene gikk til angrep den 10. mai.
Pga. det vodsomme luftvernet som både ”Penelope” og destroyerne spilte opp med, måtte Luftwaffe holde stor høyde.
Treffsikkerheten var allikevel i følge en som bivånet det hele, ”fabelaktig”. Bare 3 bomber havnet i fjellveggen. De andre traff uhyggelig nært sine mål. Om bord på ”Penelope” ble 5 mann drept og 7 såret.
”Sterkodder”, som forsøkte å bakke vekk fra ”Penelope” ble kastet ”hit og dit” i de voldsomme eksplosjonene.
Sverdrup selv hadde vært om bord i Penelope” da angrepet kom og stupte om bord i skøyta ”Fix”, som bakket for livet for å komme seg unna krysseren. Men bortsett fra noen veldige kaskader av sjøvann og en splint i masta gikk det bra. Ekstra tragisk var det for Sverdrup at kontaktpersonen om bord på ”Penelope”, Paymaster Sharp, ble drept ved sitt skrivebord av en splint.
Samme dag begynner engelskmennene å avvikle flåtebasen. ”Penelope” forlater sent om kvelden med hjelp av slepebåten ”Bandit” og en av sine egne propeller. Slepet tok 6 døgn.
Hun ble siden så gjennomhullet under forsvaret av Malta at hun gikk under navnet ”Pepperbørsa”. Også her ble skipet tettet med treplugger, slik at det så ut som et pinnsvin før det dro til USA for å bli bygget opp igjen. ”Penelope” endte sine dager 18.februar 1944 utenfor Italia. ”Eskimo” kreket seg til England, hvor den ble forbausende fort reparert slik at den kunne delta i Lofotraidet 4.mars 1941.
Denne artikkelen er laget av William Hakvaag ved Lofoten Krigsminnemuseum