Det forteller oss at Lofotfisket allerede for tusen år siden hadde et betydelig omfang og at rorbuene var innarbeidet som boform.
Det store oppsvinget i Lofotfisket i årene etter 1780 resulterte i loven av 1816 som gjorde det mulig for staten å selge grunnen i fiskeværene. Det førte til at de fleste rorbuene raskt ble kjøpt opp av væreiere og handelsmenn.
Før denne loven ble vedtatt var det vanlig at fiskerne selv eide buene de bodde i. Det ble etterhvert bygd mange nye rorbuer for å dekke etterspørselen fra de mange tilreisende fiskerne.
Det var trangt om plassen i buene, ofte lå to og tre mann andføttes i samme seng. Fram til midten av 1850 – tallet var eneste belysning talglys og varmen på de åpne ildstedet.
Var det ekstra fint hadde rorbua eget vindu i form av et hull i veggen hvor det var speint skinn av kveitmage over. Ovn og glassvindu kom første mot slutten av 1800-tallet. I 1896 var det registrert så mange som 2671 rorbuer i Lofoten.
Den dag i dag benytter enkelte fiskere rorbuer under Lofotfisket, men de fleste bor ombord i båtene sine. Det som en gang var losji for lofotfiskerne i harde vintermåneder er nå blitt husrom for turister.
I mange av buene er interiøret fra århundreskiftet bevart.
