Tekst: Ingvald Roy Johansen
Mitt første møte med skoleverket i Hadsel var i 1931, da jeg ruslet inn i dagligstua hos han bestefar hvor det var skole. Vi bodde hos bestefar, så jeg fikk tidlig en forsmak på hvordan det var å gå på skole uten daglig skoleveg.
I 9-årsalderen ble jeg skysset til skoleinternatet i Hanøyvika, og da fikk jeg oppleve internatlivet for alvor. Barna fra de andre vegløse bygdene i Hanøy skolekrets ble innlosjert på skolen fra de var 7 år. På Myrland nektet foreldrene å sende 7-åringene til internatet, og betalte heller privatlærer for dem på Myrland.
Skoleordningen
Skoleordningen var turskole med 36 timers undervisning pr. uke, og lørdag var full skoledag. «Småklassen» hadde noen uker mindre skolegang enn «Storklassen». Dette gjorde at de store elevene måtte gå noen 3-ukersturer. Ellers var en skoletur 2 uker.
Pakking til skoleoppholdet
Før hver skoletur måtte det pakkes. Sengklærsekken var en stor sekk av strie. Her stappet vi ned en «bonster» av sekkestrie fylt med høy (madrass), noe til underlaken, et ullteppe, vattplate med trekk til dyne samt en hodepute med trekk. Hvis det var plass, stappet vi også reserveklær nedi.
«Bomma» (matkista) måtte også fylles. Her var kanskje «stomp» (brød) og margarin det viktigste, men sirupsdunken var også med. Ellers ble det lagt ned av det huset formådde, og det kunne være høyst forskjellig fra heim til heim. Noen kunne ha med kaker, kjøttrull, ost, smør, flesk, flatbrød, gomme, egg og syltetøy av forskjellig slag, mens andre var uten «ekstragodterier».
Ellers måtte vi ha med mel, gryn, sukker, kakao, melk, poteter, salt kjøtt, salt fisk, salt sild, kniv, gaffel, skje, djup og flat tallerken, kopp, sytråd, knapper, stoppegarn, nåler, skolebøker, penneskaft, penn, blekkhus, blyant, viskelær og andre ting vi trengte. Vi hadde lås for «bomma» og nøkkelen i lommen. Den var festet til ei snor i bukseselen.
Det eneste vi fikk til «legemets næring» på skolen, var vann. Det var i en brønn i øverkanten av lekeplassen. De store guttene bar ofte opp vannet i bøtter og slo det i «strompa» (stor tønne) som sto på gangen i 2. etasje. På kanten av «strompa» hang ei ause. Den drakk alle av, men jeg tror ikke noen ble sjuk av den grunn
Ingen offentlig skoleskyss
Det var ingen offentlig skoleskyss. Bortsett fra de skolepliktige barna som bodde nær skolen, måtte elevene skysses med robåt. Fra Myrland til Hanøyvika var det omtrent 10 kilometer å ro. Det er samme lengde som fra Hadsel kirkested og til Myrland.
Mesteparten av skyssvegen for barna fra Myrland gikk over åpne Hadselfjorden, men også ferden gjennom nordre Raftsundet kunne bli temmelig tøff. Det kan nok barna fra Brottøy, Sommerset, Ingelsfjord, Storø, Hattvika og Steinbakken bekrefte.
Foreldrene fra Myrland slo seg ofte i lag når barna skulle føres. I bra vær ble de store barna satt til å ro i toft eller hamle (ro samme veg som ansiktet vender) mot de voksne. Dette for å holde varmen. I dårlig vær ble de pakket ned i skotten (forende eller akterende i båten) sammen med sengklærne mens de voksne rodde. Da som nå ble det holdt skole selv om det var frost, mørketid og dårlig vær.
Noen ganger ble det skysset søndag kveld, men vanligvis ble barna ført mandag morgen. Da kunne det gå både en og to og tre skoletimer før elevene kom seg i skolen første dagen.
Vel framme i «skolestøa» eller i «Arne Jensa si stø», var det til å bære opp på internatet sengesekk, bomme, melkespann og andre ting vi hadde med. Vel opp tok elevene skolesakene sine og gikk ned i skolen, mens foreldrene overleverte husmora maten og redde køya. Slektninger ble ofte lagt sammen. Noen ganger ble det slått kvikksølv langs sengegavlen for å holde lusa borte. Lus var det en god del av. Ikke bare på internatet. Jeg gikk et år på Gulstad skole. Der fikk jeg kraftig med lus i klasserommet.
Når foreldrene hadde gjort seg ferdig på internatet, rodde de som regel til Hanøya for å handle og hente post. Folk var ikke så ofte på butikken i den tida, så de benyttet høvet når de var på heimtur etter å ha skysset ungene.
Å bo på skolen
Før ombygginga av Hanøy skoleinternat ca. 1937 hadde læreren leilighet i 1. etasje, så der var bare ett klasserom. Læreren hadde og rom oppe. Gutter og jenter hadde hver sine kombinerte oppholds- og spiserom og hver sine soverom («gute- og jenteloftet»). På oppholdsrommene var det et langbord med benk på hver side. Der spiste vi og regnet og leste lekser. På golvet langs veggene stod bommene. De ble også brukt til å sitte på.
På «jenteloftet» stod senga til husmora på oppholdsrommet, og på «guteloftet» var det satt opp ei etasjeseng på oppholdsrommet. Ellers var der fyringsovner med rør til loddpipa attmed komfyren på kjøkkenet.
På soverommet til guttene var der to dobbelte etasjekøyer og en enkel etasjekøy (10 sengeplasser i alt), og det var det vel hos jentene óg. Det skulle ligge bare ett barn i hver køy. Jeg minnes godt at distriktslege Bjørnson, som var formann i helserådet, kom på inspeksjon klokken elleve om kvelden. Det var mørkt om høsten og ikke elektriske lys. Bjørnson lyste med en fyrstikk opp i en dobbelt overkøy.
«Her ligger det to stykker i én køy», brummet han. Så lyste han i underkøya. «HER ligger det også to stykker i én køy!» Så lyste han i underkøya der jeg lå. «Her ligger det gudhjelpemeg tre stykker i én køy!» Da lå vi to én veg og den tredje motsatt veg for å få plass. Som kjent er selv barn smalere om anklene enn over skuldrene. Det var etter dette at skolen og internatet ble bygget om.
Skoledagen
Vi stod vel opp i halv åtte-tiden. Da hadde husmora fyrt i ovnene på oppholdsrommene. Morra-vasken gikk unna i blikkfat og kuldslått (lunket) vatn fra strompa. Det var vel blandet med varmt vatn fra kjøkkenkomfyren.
Frokosten åt vi med langbordet. Ungene hentet sjøl stomp og «sovvel» (pålegg), kopp og kniv i bomma og skar opp og smurte maten. Husmora hjalp vel de minste. Attåt fikk vi vasskakao eller havregrynskraft. Jeg minnes en morra husmora hadde forsovet seg. Det hadde ikke blitt varmt på kjøkkenet og oppholdsrommene. I «vaskarvatnet» var det is. Da jeg åt, stakk jeg de iskalde fingrene i den varme kakaoen for å få opp temperaturen. Bedre livlaus enn rådlaus.
Så var det å raske med seg skolesakene og komme seg i skolen. Vi hadde stor respekt for læreren. Det var vanlig i den tida. Med fire årskull i klassen var undervisningen lagt opp etter det. Vi reiste oss alltid og stod ved pulten når vi fortalte leksa. I friminuttene lekte vi «Siste par ut», «Slå på ring», «Spøtt kul» (gjømsel) eller slo ball. Ballen var gjerne av mose surret hardt med snøre. Når den ble våt, trutnet den og ble steinhard, og den som ble «stukket», kjente det gjerne alt for godt. I storfriminuttet var vi oppe og spiste. Det foregikk på samme måte som til frokost.
Middagen var vel den største utfordringen til husmora. Der var ikke kjøleskap, dypfrysere eller innlagt vann, og maten skulle lages på komfyr som ble varmet opp med torv, ved eller kull. Når så «råstoffet», poteter, salt sild, salt fisk og salt kjøtt var så uensartet – og ungene ville ha det de hadde «heimanna» (hjemmefra) – måtte det bli problematisk. Når noen unger hadde med flesk som ble stekt og og servert til saltfisken deres, fikk de andre «berre lokta av det», og når noen hadde med fiskekaker som ble varmet på panna og servert de heldige, fikk de andre spekesild eller kokasild eller saltfisk. Men så ble også matlysten ofte forskjellig hos barna.
Én dag i veka var «kjøttsuppadag». Alt kjøttet ble kokt i ei gryte. Flere av oss sydde fast en ulltråd i kjøttstykket sitt for å finne det igjen når det var kokt. Til etterrett de andre dagene hadde vi vanligvis «havvergrynssuppa» med sirup. Lørdag spiste ikke de som reiste heim middag.
Fersk middagsmat på internatet var nærmest en umulighet. Likevel drog vi ungene en ettermiddag småseikoking til alle. Vi stod på berget nedfor ungdomshuset med ei enkel «bambustrøa» (fiskestang) og en «skeise» (tinnfisk til fiskeredskap) og «veppa» i land. Småseien hadde kjørt silda opp i tanget der.
Om ettermiddagen var det regning og lekselesing. «Bibelhistoria» og «Katjesma» (Katekismen) og salmevers skulle pugges. Vi kunne sitte 10 gutter rundt langbordet med albuene på bordet og fingrene i ørene og lese høgt. Når den første kunne leksa, sluttet ofte de andre óg.
Ikke alle forstod regninga like bra. Når noen hadde regna, skreiv ofte de andre av etter kladdeboka deres. Ble det «knute på tråden», låste regnemesterne kladdeboka si ned i bomma. Da ble det ofte «forhandlinger», for ingen ville komme i skolen uten å ha regna.
Ferdig med leksene var vi gjerne ute og lekte til det ble mørkt hvis det var vær til det. Ellers kunne «gutan» få gå på besøk på jenteloftet fram til kvelds. Der kunne vi være en tjue jenter og gutter alene og leke «Bro, bro, brille», «Selle sylte» eller «Rope nummer» ganske fredelig. Riset bak speilet var sjølsagt at ble det for mye bråk, ble vi jagd inn til oss sjøl igjen.
Til kveldsmat hadde vi grøt. Melka var et kapittel for seg. Vi hadde den i 3-4 liters blikkspann. Gjerne slike som det hadde vært hel kaffe eller drops i.Vi hadde dem ute på gangen attmed «vasstrompa» og henta dem inn når vi skulle ha melk.
De første dagene var melka bra, men så ble det spannesmak av den. Senere ble den sur. Hvis vi ikke fikk ny melk i helga, kunne det ut i andre veka gå «tette» i den. Da stakk vi fingrene ned i spanna og drog opp lange tråder av melk.
Ved sengetid bar det inn på soverommet for å kle av oss og legge oss. Underklærne var for det meste av ull. Utenpå underskjorta hadde vi en slags «vest» som var knappet i ryggen. Den kalte vi liv. Fra knapper i sidene på «livet» gikk det knapphullstrikk til knapper i de lange ullstrømpene som nådde til midt på låret. Strikkene var gode til å «skyte» på de andre med, men hvis ikke skytteren fikk dem igjen, ble det strømpesig neste dag.
Vel i seng var det fristende for dem som lå i nerkøya å svinge beina opp mot «tellfjølene» i øverkøya og gi dem som lå der en liten «himmelfart». Til takk for turen kom det dalende ned en sky av høystøv fra bonsteren i øverkøya. Husmora kom inn med blikkbøtta for de «trengende» og satte den i en krå, blåste ut oljelampa og gikk.
Den skumle “kapellmannen”
Etter «mørkets frambrudd» gikk vi gjerne på besøk i andre køyer eller lå og fortalte historier i mørket. Rett utfor veggen der vi lå, var tårnet til kapellet, og der var det noe skremmende som vi kalte «Kapellmannen». En kveld lå vi og fortalte historier som ble nifsere og nifsere. Til slutt ble det «mækti tyst». Da hørtes et tynt pip fra en køy der det lå to brør: «Anton, æ få ligg imella!»
De som hadde kortest sjøveg til internatet, ble vanligvis hentet heim i «mellahelga», men vi fra Myrland måtte ofte «ligge over». Der rant nok mange salte hos dem som ikke fikk fare heim når de andre ble hentet.
Siste lørdagen måtte vi pakke og rulle sengklesekkene ned trappa til gangen i første etasje før vi gikk i skolen. Dette for at husmora skulle få vaske før den nye klassen kom på mandag. Det var trangt om plassen og vi hadde det travelt. En lørdag morgen ble det slossing om plass for sengklesekken. En av de «stridende» ble så sint at han tok ei «telfjøl» og slengte etter de andre. De «huka sæ ned» og fjøla forsvant ut vinduet. Stor oppstandelse når vi kom i skolen. Med hva gjorde det. Vi skulle jo heim. Hanøy skoleinternat
Heimfartsdagen
I de siste friminuttene «heimfartslørdagen» rente (løp) vi bort til lekeplassen og «keik» (kikket) bort mot Hanøybrygga. «Va båten hass far kommen?» Foreldrene brukte gjerne å gjøre «handlinga» unna før de hentet ungene.
Det kunne ligge en hel liten flåte av småbåter i Hanøya det siste friminuttet før skolen var slutt. Butikken var full av folk og handelen tok tid. Det skulle ofte handles for 14 dager. Når skolen endelig var slutt, var mange av båtene kommet i støene nedfor skolen.
Og så var det til å bære ned sengklesekker og bommer og melkespann og hva det nå ellers måtte være. Dette ble sammen med ungene plassert i båtene slik at de ble høvelig «på last». (Balansert) Det skulle jo roes og segles ei mil. Ofte ble det kapproing. Om det rant noen ekstra svettedråper, gjorde ingenting. Vi var vant til det. Kommet heim var det bading og greiing med finkam og vasking med «sabbadilleeddik» for å bli kvitt lusa. Ofte om vi ikke hadde noen. Etterpå var det godt å være heime.
Måtte låne mat
Hardeste tida for de store ungene var når det ble 3 vekers turer under Lofotfisket og det ble dårlig vær. «Kallene» var i Lofoten og «kjerringan» kom seg ikke til skolen med mat og rene klær. Det hendte at ungene måtte gå til naboene i Hanøyvika og låne seg mat.
«Lofotkallan» fra oss gjorde gjerne heimtur hver 14. dag om været tillot det. Jeg har opplevd å bli tatt ut av internatkøya etter at jeg var sovnet lørdagskvelden, og i frost og mørke bli ført om bord i «Heimturskøyta» for å bli fraktet heim til vasking og stell i helga. Sove. Få middagen servert i ellevetida søndag formiddag for så å være med tilbake og bli satt i «snyskavvelen» nedfor skolen sammen med ny proviant. «Kallan» hadde det travelt. Ville gjerne nå «værre» før det ble altfor mørkt. Raftsundet i mørket og snøkov har aldri vært å spøke med. Vi ble hardføre og nøysomme av dette livet, og vi lærte tidlig å ta vare på oss selv og det vi hadde.
Det startet på Sommerset
Skoleinternat for Hanøy krets ble først bygd på Sommerset i 1894, og det ble nyttet i 18 år. Så ble det bygget skole med internat i Hanøyvika i 1912. To år senere ble det bygd til et kapell med tårn og spir. Skoleinternatet ble ombygd ca. 1937. Tida jeg har fortalt fra, er årene 1934-37. Da det ikke var vesentlige forandringer ved internatet i tida fra 1912 til 1937, er vel det jeg her har fortalt, langt på veg dekkende for internatlivet ved Hanøy skole i denne perioden. Ei tid da foreldrene selv måtte sørge for skyss, sengklær, proviant, skolebøker og skrivesaker til ungene sine.
I Hadsel var overgangen fra omgamgsskole til fast skole litt før århundreskiftet. Kommunen har hatt internat for folkeskolebarn på Hadselsand, i Budal, på Holdøy, i Hanøy, på Ulvøy, i Tengelfjorden, på Sommerset, i Helgenes, på Grønning og på Solum. Tidsrommet for denne interneringen strekker seg i alle fall fra 1894 og fram til ca. 1970. Det kan nok skrives en hel bok om internatene i Hadsel, så det jeg her har tatt med, er bare et lite gløtt fra historien om et enkelt internat.
Tekst: Ingvald Roy Johansen, Myrland i Hadsel. Hofdasegl
Foto: Geir Rishaug og Torbjørn Bendiksen
