Forførerisk vakker er den, men også forførerisk farlig. Tusenvis av fiskere har opp gjennom århundrene måttet bøte med livet på grunn av kullseiling.
En farlig båt i ukyndige hender, men også skreddersydd for fisket langs kysten. Nordlandsbåten er på mange måter et kompromiss mellom sjødyktighet og hverdagens krav til handtering og lasteevne.
På grunn av den store forskjellen mellom flo og fjære i Nord-Norge måtte det være mulig for et båtlag å sette den på land. Den måtte altså ikke være for tung. Den skulle også kunne drives fram med årer, altså måtte den ha lave riper.
Men den skulle også tåle høy sjø og mye vind, bl.a. skulle det være mulig å seile den tom for sjøvann om den ble truffet av en brottsjø. I takt med at fisket begynte å foregå lengre til havs måtte båtene stadig bygges større og kraftigere. Nordlandsbåten har opp gjennom århundrene gjennomgått ei kontinuerlig forandring.
Det er nærliggende å spore de vakre linjene tilbake til vikingeskipene. Om det fins noen egentlig forbindelse så langt tilbake er usikkert. Den lettbygde farkosten spilte uansett en avgjørende rolle under Lofotfisket fram til 1920 – 30 årene. Av de åtte forskjellige størrelsen var det de to største, fembøringen og åttringen, som var mest i bruk.
Navnet ble bestemt av hvor mange rom det var mellom forskotten og akterskotten. Den største, fembøringen, kunne være over 15 meter og hadde eget overbygg bak som ble løftet på land til bruk som husvære, den såkalte løftingen.
Den minste nordlandsbåten er færingen, eller kjeksen som den ofte kalles. Navnet kommer antagelig av kjæx, som er det samiske navnet for kvinne, altså en kvinnfolkbåt, eller i det minste en båt som også kunne handteres av kvinnfolk.
Samene var i eldre tid blant våre dyktigste båtbyggere. Det bygges stadig nye nordlandsbåter som benyttes av fritidsseiler og båtentusiaster.