Mostad på Værøy

Pål Espolin Johnson skrev i 1975 boken Alt for Norge som beskriver dagliglivet til menneskene som bodde i det nå avfolkede utværet Mostad på Værøy. Dette er en bok for alle med interesse for historie og Lofoten. Etter tillatelse fra forfatteren gjengir vi her et kapittel fra boken:

De var kommet ved århundreskiftet og hadde satt seg opp et skarve hus i fjæra, så langt sør som det gikk an å bo i gården. Det var ikke mer igjen av den frodige sletta der. En smal ulendt stripe mellom fjæra og ura ved foten av fjellet, det var alt, der hadde de klemt huset sitt ned, mellom steinblokker og bergknauser.

Nedenfor lå vika så nær at når det ble storflo og uvær, lå huset badet i sjørokk. Det hendte fjæretangen kom seilende gjennom luften og klasket mot stuevinduet. Støtt og stadig hele høsten gikk Anna med vaskefille og tørket salt av rutene så de kunne se ut. Det var ingen som bodde så utsatt som de.

Det var ingen som så så lite til sola heller. Over dem hang Tinden og stengte. Ikke noe sted i Mostad snek skyggene seg inn over hus og folk så tidlig på formiddagen som sør hos Anna og Oluf.

Huset var grått og umalt, og inne var det smått med alt. I stua sto et hagemøblement Oluf hadde vunnet i en utlodning under vinterfisket et år. Det var hvitt og hadde svarte jernføtter. Det hang et fargelagt bilde på veggen bak benken. Det viste et brudepar foran presten ved alteret. På hver side av paret sto en engel og holdt vakt.

De oppholdt seg mest i kjøkkenet. Det sto en liten divan der som de kunne strekke seg på. Ellers hadde de en taburett hver og et voksdukbord å sitte ved. Ett vindu vendte ut mot vika, et annet opp mot fjellet. I det ene hjørnet forsvant loftstrappa opp.

Men om det var smått hos Anna, så var det orden på det som var. Det umalte plankegulvet var sandskurt, og de trehvite veggene lyste og luktet såpe. Det som fantes av kjørler og sleiver og kopper og kar, hang skrubbet og blanke nedetter veggen. Eller det sto sirlig oppmarsjert i benken og det vesle skapet. Hos Anna hadde alt sin faste plass.

Ingen i Mostad-gården var så fattige som Anna og Oluf. De hadde ikke mer jord enn den flekken grunnmuren sto på, og ikke var den deres den heller. De hadde ikke dyr, og om det så bare var melkeskvetten de trengte, så måtte de i gården etter den. Og hos Petter på butikken skyldte de alltid penger. Men mat måtte de skaffe på et vis. De hadde fire unger.

Anna trellet og slet, hun som Oluf, for at de skulle de klare seg. Folk bar til henne saueull i sekker og sponfat. Tidlig og sent satt hun ved rokken i kjøkkenet og spant. Rett i ryggen, og liten og rund som et nøste. Håret var svart som bek, flettene lå som en kveil i nakken.

Gjennom Annas hender var det brorparten av Mostad-ulla ble til garn. Men inntektene ble det så som så med. Hun fikk seg aldri til å ta så mye betaling for det hun gjorde.

*

Så var det slutten av januar. De satt rundt bordet i kjøkkenet og spiste kveldsmat, Anna og Oluf og ungene. Og en leiekar fra Borge som var kommet og skulle bo hos dem under Lofotfisket. I vuggen lå minstebarnet, 16 uker gammelt. Anna hadde fått den fjerde ungen om høsten.

Det hadde vært uværskuling noen dager. Karene hadde måttet sette åttringene opp. Oluf som de andre mostingene var urolig etter å komme på sjøen. Mens de sitter der i lampelyset, hører de plutselig et veldig dunder på loftet. Det var som om noe tungt falt i gulvet. – Der datt nå linebruket ned, sa Oluf og reiste seg og gikk opp trappa. Men ingenting galt var å se på loftet. Bruket hang på plassen sin. – Ka det ska varsle? undret han seg da han kom ned igjen.

Utover natten spaknet vinden, og alt før svartmørket hadde sluppet taket neste morgen, var åtteringene på sjøen og ballasten om bord.

I grålysningen fór de. Det hadde vært tre dagers landligge. Karene kapprodde utetter vika. De drev på Yttersida, sør i Røsthavet. Det var lang utror, men det var litt mer fisk der.

Det var den 31, januar 1910.

*

Magda hadde akkurat fått tvillingene, og de hadde ikke vært utendørs etter nedkomsten. Hun satt ved kjøkkenbordet utover dagen og arbeidet tøy til speungene. Det var blitt én mer enn hun hadde regnet med.

Ut på formiddagen kastet den første vindrossen seg inn mot nordveggen. Det kom som ut av en sekk. På et øyeblikk sto Mostad-gården i et snøkov så tett at de kunne ikke se fra det ene huset til det andre.

Førti mann var rodd ut om morgenen. Det var bare kvinnfolk og unger igjen på land, og en og annen heimekall som var for gammel til å være på sjøen. I alle hus hadde de en familiefar som var på havet. Og de fleste fedre hadde sønner med seg i båten.

Magda ble urolig. Hun hadde hele åttringslaget til Johan boende i huset. Fem mann var de om bord. Og far til Johan rodde småbåt med noen gamlinger i Vågen.

Hun kastet på seg en mannfolktrøye som hang ute i bislaget, og ville prøve å komme seg over til naboen og høre hva de tenkte der. Men bislagdøren var ikke til å rikke. Stormen stanget imot så hun måtte gi opp og gå inn igjen.

Maren satt på krakken sin borte ved komfyren som hun pleide. I forklefanget strevet hun med å få to giktstive hender til å foldes. I vuggen lå jentekrypene andføttes og pustet og sov.

Været økte utover dagen. Huset sto og skalv i de verste rossene. Magda var stadig i kammersvinduet og så. Kov og rokk gikk i ett på vika. Enda det var fralandsvind, var sjøen grov.

Ved middagstid ble det et løye mellom stormbygene. Magda fikk se tre kvinneskikkelser huke seg sammen og legge av gårde utetter husbekkveien i kåpe og skaut. Da skjønte hun det var alvorlig fatt. De skulle ut på neset de tre. Hun visste at dit gikk ikke innfødte Mostad-kvinner vinterstid for ingenting. Når de la i vei og ville ut og sette seg innunder den store steinen der ute på nakne berget i stormen, da var det fordi de hadde angst i seg. De gikk dit ut og satt for å få noen meters sikt nedover mot Røsthavet. De visste at kom karene på land igjen, var det derfra de måtte komme.

Det ble sent på ettermiddagen, og det tok til å mørkne. Nettopp som fortvilelsen begynte å sige inn over Magda, hørte hun rop fra Iver Ellingsa-støa. Hun fór til kammersvinduet og fikk se det var kommet karer og båter i fjæra.

To åttringer hadde klart å ro seg opp under fjellet og inn vika. Ti utslitte karer tumlet rundt nedenfor naustet og holdt på å berge båt og redskap på land.

Det ble glede i noen hus, men angsten økte i andre. De hadde rodd gjennom vrakgods, karene. De hadde sett linestamper og årer i sjøen.

Utpå kvelden spaknet vinden. I løyet mellom to roser ble det liv i nok en båtstø. Det var Georg og båtlaget hans. Men lite hadde de å fortelle om de andre Mostad-åttringene. De hadde sett verken folk eller farkost. De hadde hatt nok med å øse og passe seil i egen båt.

*

Georg og karene hans hadde holdt på med å sette linebruket da nordastormen kom over dem. Mens de satte den første stampen, var det ennå bare godværet. Men så fikk de se det tok til å ryke av det snødekte Mostadfjellet. Da skjønte de det var vind i anmarsj.

De hadde en stamp line for hver av de fem karene om bord. Men da de hadde satt den fjerde, var vinden blitt så sterk at de så det ikke likt å holde på lenger.

De satte seg ned til å ro. Men det var til liten eller ingen nytte. Vinden bar rett i mot. De rodde det de maktet og kom ikke av flekken. Det ett åretak drev dem frem, det drev stormen dem tilbake før årebladene hadde fått tak på nytt. Plutselig tok vinden årene ut av tollene for fremromskaren og kastet den i hodet på ham som satt i midtrommet. Da var det bare én ting å gjøre, prøve å få masta opp og begynne å seile. Det var ikke store seillappen de heiste. Det var om å gjøre å ikke trille båten. – Vi ska berre ta det med ro, sa Georg som satt akter og var høvedsmann. –For engang må han vel gi seg.

Så la de seg til å krysse frem og tilbake. De fikk god jaging på båten. Det gikk så sjøen sto innover vantet, enda så ussel seilføring de hadde. Lengst fremme i baugen satt Nikolai i skinnboksa si og var halskar og varslet om skavl og brått som brøt seg opp. På midttofta satt Peder og passet rakktrossa som holdt seilet, og i bakrommet drev Johan på og øste i ett med det store trekaret.

Først bar det østover med dem og langt inn på Vestfjorden. Da de skulle til å vende, måtte de ta årene til hjelp. Men de kom seg ikke rundt da heller, og måtte gjøre kuvending. Så bar det vestover mot Røst. Men i Røsthavet var det grunner, og strømskavler så svære at det var ikke farbart for båt. Så var det å gjøre ny kuvending og seile øst igjen, innover fjorden og bort fra Mostad og Værøya. Vant de litt høyde på ett kryss, så tapte de den igjen på det neste.

Siste gang de var oppunder Værøya, var det lidd så langt på dag at det var blitt mørkt, og vanskelig å se sjøen. Da hev med ett hele rokkmølja seg inn over dem på nytt, og så hardt at de måtte berge seilet. Georg ropte fremover til Peder ved rakktrossa, og seilet gikk i tofta med et klask. Det var bare å sette seg til å vente til bygen hadde lagt seg.

De frøs. Våte hadde de vært hele dagen, og mat hadde ikke vært å tenke på. I ti timer hadde de jaget frem og tilbake på opprørt hav og hatt nok med å berge båt og liv, enda de ikke hadde hatt større seilfille enn at de kunne legge hånden på råa om de sto på tofta. Nå ville de prøve om det ikke var mulig å ro seg opp til Mostad mens de ennå hadde krefter igjen.

Og så la de seg på årene og gav seg til å ro i mørket. Endelig, oppe på Mostadvika et stykke, ble det et slakk mellom rossene, såpass at de fikk stridd seg til land. Klokken var blitt ni på kvelden, det var femten timer siden de hadde rodd ut.

*

Det var blitt stille og langt på kveld da Magda tok på seg og gikk i fjøset for å se til dyrene etter stormværet. Johan hadde hun ikke sett noe til. Bare tre av de åtte båtlagene var kommet på land. Flere av kvinnfolkene hadde trukket utover mot neset. De satt i en klynge på berget og speidet ut i svarte vinternatten. Magda måtte holde seg hjemme, hun hadde tvillinger å passe.

Da hun kom fra fjøset og skulle til å gå inn, hørte hun det var noen som ynket seg og gråt nede i gården. To karer leide en kone søretter fjærveien.

Johan sto på kjøkkengulvet og vrengte av seg klærne da hun kom inn. Han og en annen kar var kommet roende færing over vika for å varsle. Fire båtlag var i behold i Vågen. De hadde ligget lengst sør i Røsthavet da uværet kom, og hadde ikke greid å få opp seil i tide. De hadde sittet ved årene hele dagen, og bare drevet lenger og lenger av. En godsbåt hadde fått øye på dem til slutt og tatt dem på slep opp til Værøya.

Men det åttende og siste båtlaget var det gått galt med. Johan visste beskjed. De hadde sett Iver Ellingsa og sønnene hans heise seil, og de hadde sett båten bli kastet rundt øyeblikket etter. Martines Torstensa hadde ligget nærmest.

Han og karene hans hadde klart å ro seg oppunder hvelvet. Men det var bare én igjen da de nådde frem. Det var den veikeste mannen på hele båtlaget, men han hadde greid å ake seg inn på hvelvet og lå og blåholdt i kjølen til de tok tak i ham og halte ham om bord.

Det var blitt to enker og seks farløse unger langs husbekkveien. Det var Ene, kona til Iver Ellingsa, de hadde leid bortover fjæra da Magda kom fra fjøset. Ektemann og to sønner hadde hun mistet på en eneste dag. Det var ikke karfolk igjen i huset.

Og noen steinkast lenger sør i gården, i det grå og umalte huset i fjæra, var Anna gått til sengs i sorg. Nå visste hun hva dunderet på loftet kvelden før hadde varslet. To karer hadde stormen tatt i hennes hus. Leiekaren fra Borge – og Oluf. Hun var fem og tyve år og enke, og alene med ansvaret for fire småunger.

Det ble ingen begravelse. Det var ingen å begrave.

Fra Pål Espolin Johnson: ALT FOR NORGE Historien om et utvær. Cappelen 1975. Ny utgave Orkana forlag 2002.

Publisert: 09.03.2009, Lofoten.com
Tekst: Geir Rishaug/ Pål Espolin Johnson Foto: Stockshots.no og Dag Sørli