TEKST: LAILA SÆTHER. FOTO: GUNNAR BERG/SVINØYA RORBUER
Før båtene fikk motor var fiskerne borte store deler av året. De “rodde” bokstavelig talt fisket. Lofotfisket varte fra begynnelsen av januar til et godt stykke uti april. De som dro til Finnmark ble borte til midtsommers.
Utrustninga deres var følgelig livsviktig: klær, mat, personlig utstyr og sengeklær måtte være i orden. Lofotkista rommet storparten av dette.
Det var kvinnens plikt å fylla Lofotkista med varme klær
Selv om det kun var mennene som dro ut på fiske, var det kvinnenes plikt å fylle kista. Det arbeidet utgjorde et slit som ofte har gått upåaktet hen.
Mesteparten av det som skulle oppi kista kom fra egen produksjon, for i det gamle samfunnet basert på kombinasjonen fiske-jordbruk, var det kvinnene og dels barna som hadde det meste arbeidet hjemme.
På havet var det livsviktig med varme, slitesterke klær. Ull var det viktigste materialet. Ikke bare produserte de det selv på gården, men det er også uovertruffent til å holde varmen og ta opp fuktighet.
I kista måtte det derfor være flere sett med undertøy, skjorter, bukser, lester, strømper, sjøvotter, handingsvotter (for arbeid på land), tettvevde vadmelsklær – alt i ull. Intet måtte mangle.
I tillegg trengte fiskeren sjøhyre (først i skinn, senere overtok oljehyret), sjøstøvla (røyserter) og selvsagt sengeklær, der rya var meget verdifull.
Kista skulle også fylles med mat
Kista rommet også mat for mange uker, og den måtte være holdbar. Hjemmebakt flatbrød, heimkjerna smør, stompbrød av rugmel, lefser, kavring, heimkokte oster og selvsagt gomme, gjerne også et spekelår.
I leddiken, et lite rom på ene kortveggen i kista, var det plass til et fåtalls personlige eiendeler, så som skrivesaker, pipe, tobakk, barberkniv, testamente og salmebok, kanskje litt ullgarn og stoppenål.
Kista måtte helst være ferdig til jul. Julehøytiden skulle ikke forstyrres, og trettende dag jul var normalt tiden for avreise.
Tekst: Laila Sæther
Foto: Gunnar Berg / Svinøya Rorbuer
