Tekst: Ivar Toften
Johan Arnt var ennå helt normal av størrelse da han var ferdig med folkeskolen. Det var først da kabelvågværingen var 17 – 18 år at han begynte å vokse til uvanlige dimensjoner. I 20-årsalderen var han alt en kjempe som det begynte å gå frasagn om.
Hvem var han så, denne legendariske kjempen som var 2,14 meter høy og veide hele 177 kilo?
I kirkebok for Vågan sokn finner man som ekteviet den 29. juli 1858: “Ungkarl Brede Arnt Andreassen, født i Lexvigen, 40 Aar, og Pige Anne Dorthea Aarensen, født i Vaagen, 20 Aar. Brudgommens Fader: Andreas Nilsen. Brudens fader: Johan Aarensen”.
12 juni 1859 blei deres første barn født på Olsneset under gården Storvågan i Kabelvåg. Det var Johan Arnt. Han blei døpt i Vågan kirke den 17. august samme år.
Faddere var handelsmann og væreier Johan Hammond Wolff og hans 18-årige datter Elisabeth, madam Figenschau og baker Sundt, alle Storvågan.
Der bodde også Anne Dorthea og Brede Arnt Andreassen, og man vet at de hadde husmannsplassen Olsneset.
I 1866 fikk Johan Arnt ei søster. Hun blei født 20. oktober og døpt Regina Kornelia i Vågan kirke den 9. desember. Året etter flyttet familien til Alsvåg. Det nøyaktige tidspunkt er ukjent. For de finnes ikke innført i kirkebøkene Vågan og Langnes blant henholdsvis ” Udflyttede” og “Indflyttede”. Men det må ha skjedd i 1867.
For Anne Bredesen har fortalt at Johan Arnt var blitt en nokså vidvankende kar da han var nådd fram til skolepliktig alder. Det hendte da ofte at hun måtte gå rundt havna etter at det var blitt mørkt og lete etter ham langs sjøen og på handelsstedet Alsvåg.
I folketellinga 1875 finner vi familien på bruket Haugen. Under rubrikken “Stilling” er det opplyst at Brede Andreassen var bøkker og husmann. Buskapen var ytterst beskjeden, bare 2 geiter og 4 sauer. Dette var samme året som Johan Arnt gikk ut av folkeskolen.
Han gikk småskolen i “skolestationen” i Alsvåggården. Det blei kalt for “1ste Afdeling”. Storskolen var de to siste skoleårene, med “2den Afdeling” og “3die Afdeling” på Strengelvåg internatskole. Et skoleår var i Johan Arnts tid ennå turskole med 4 skoleuker om høsten og 4 om våren. Det har vært sagt at han blei “attvist” og måtte gå storskolen om igjen.
Men dette er ikke riktig. I eksamensprotokollen for Strengelvåg skoles “2den Afdeling” 1874 står det “opflyttes” som anmerkning på linjen for Johan Arnt. Og i 1875 tok han avsluttende eksamen.
Den blei avholdt 22. april, og eksamensprotokollen er underskrevet samme dag av sogneprest Thomas Plahte og lærer N. J. Nilssen.
Johan Arnt var altså bare knapt 16 år, og det var omtrent gjennomsnittet i hans avgangsklasse på 33 elever. Det er altså ikke sant at han ble “attvist”.
Arbeid som fisker
Johan Arnt var som nevnt helt normal av størrelse ennå da han var ferdig med folkeskolen. Det var først da han var 17 – 18 år at han begynte å vokse til uvanlige dimensjoner. I 20-årsalderen var han alt en kjempe som det begynte å gå frasagn om.
Han blei tidlig fisker som de fleste guttene i Øksnes på den tid. Vinterfiske rodde han i Nyksund. På ettervinteren deltok han vanligvis i Lofoten. Deretter bar det til Finnmark på vårfiske, helst til Berlevåg, men også til mange andre fiskevær. Etter noen år skaffet han seg egne båter.
Han eide iallfall to åttringer i si tid som fisker, men han var ikke høvedsmann selv. Han likte seg best i framrommet som halskar og andøver. Til høvedsmann fikk han den 10 år yngre og meget dyktige Martin Mortensen fra Vottestad. Det var forresten også han som overtok Haugen og senere kjøpte bruket etter at Johan Arnt døde.
Stor-Johan
All roingen gjorde at den svære kroppen til Johan Arnt blei meget veltrent.. Han blei nesten utrolig sterk. Til å begynne med var det noen som var dumme nok til å prøve seg på ham. En gang var det for eksempel en gjeng med leiekarer som rottet seg sammen til et forsøk.
De stormet inn i burommet på Nyksundøya og ville overfalle Johan mens han lå i køya. Men han spratt opp, tok et sett ovnsringer fra ovnen i hver hånd og sveivet rundt seg, og leiekarene forsvant ennå hurtigere enn de kom inn.
Det kom etter hvert til å stå en nærmest fryktinngydende respekt av kjempekreftene til Johan Arnt, eller “Stor-Johan”, som det kankje blei mest vanlig å kalle ham i heimbygda.
Den første styrkeprøven
Her har jeg lyst til å sitere litt fra Frithjof Hermansens artikkel i “Leddiken” 1984:
“Den første styrkeprøven skulle være da Johan Arnt begynte å drive fiske i Nyksund. Der var dengang brennevinsalg på krambua til Sørvågbruket. Handelsmannen som drev der fikk brennevin i store fat som stod ved disken.
Så bruktes det ause for å fylle opp kaupene som det ble drukket av. Under ausinga ble det adskillig søling på disken. Dette sølet forsøkte handelsmannen å lede tilbake til fatet via ei renne. Lite sanitært!
Dette ble da også to svensker klar over og begynte å bråke. De ville ha tak i denne handelsmannen. Han visste da ingen annen råd enn å sende bud etter Johan Arnt. Kjempen kom, tok en svenske i hver hånd og satte dem ut på kaia.
Etter hvert ble det mange slike oppdrag for Johan Arnt. Det ble fort kjent i fiskeværene både i Lofoten og Finnmark når kjempen var i farvannet. For det var vanlig at han fikk i oppdrag å hjelpe politiet når det var bråk blant fiskerallmuen.
Det var særlig når det var rikelig med alkohol, at Stor-Johan var god å ha til å dempe gemyttene. For han ble ikke beruset. Der forekom flere ganger at fiskerne forsøkte å skjenke ham brennevin for å få han full. Men det lyktes aldri. Alkoholen kom ut i form av svette”.
Tekst: Ivar Toften
Bilde utlånt av Sparebank 1 Nord-Norge.
