I juni 1352 satt erkebiskop Olav i Kapellvågen og skreiv brev til biskop Sigfrid av Stavanger for å innkalle han til bispemøte i Bergen i august samme år.
Dette er første gang vi møter det stedsnavnet som seinere har fått forma “Kabelvåg”. Det er ikke bare i 1352 at vi har dokumentasjon for at framstående geistlige personer var på besøk i Vågar.
Gjennom tolv- og trettenhundretallet ser det ut til at erkebiskopen eller en stedfortreder for han, holdt “prestestevne” med alle Hålogalands prester her om sommeren. Vågar var et beleilig møtested, her kunne prestene samtidig kontrollere at de fikk sin del av fisketienden og andre viktige avgifter.
Vi må tenke oss at presteskapet hadde behov for et tilholdssted som var litt tilbaketrukket fra den travle havnebebyggelsen i Storvågan. Presteskapet hadde sikkert også behov for ei egen kirke utenom menighetskirka i Kjerkvågen. Kanskje var dette grunnen til at Kapellvågen oppsto? I dag er bildet motsatt, Kabelvåg er et travelt handelssentrum, og i Storvågan kan en vandre i ro og fred.
Etter hvert som det blei for trangt for store skip å seile inn til Storvågan, kom Kabelvåg til å overta som den viktigste havna i Vågan i løpet av attenhundretallet. Her vokste også det første kommunesenteret opp, og kjøpmenn og handverkere slo seg ned. Tettstedet fikk skoler, sykehus, fengsel, hotell, serveringssteder, bank og boliger for embetsmenn.
En institusjon som Statens Havnevesen (nå Kystverket) har hatt stor betydning for utviklinga av Kabelvåg fra etableringa i 1875. Vi finner her et bymessig tettsted som har vokst opp rundt den lune havna. Her er mange interessante eksempler på godt bevart arkitektur fra siste halvdel av attenhundretallet og fra tidlig i dette århundret.
På grunn av den store virksomheten som har vært her i det siste halvannet hundreåret, er det vanskelig å finne spor etter den første bebyggelsen. Det er likevel dokumentert at det bodde folk i Smedvika i mellomalderen. Kilde: Fotefar mot nord, av Reidar Bertelsen.
