På minutter kan alt snues om…. Det er februar og året er 1949. Ute har vestavinden dreid til nordvest og økt til kraftig kuling. Inn fra yttersida av Lofoten kommer den, og på vei inn Reinefjorden ned fra fjellene oppnår vinden uante krefter som får bølgene til å gå flerfoldige meter til værs.
Hjemme hos Ruth og Johan Olsen i det lille våningshuset like ved strandkanten på Festheld ved Hamnøy, er det god ettermiddagsstemning.
Middagsmåltidet er over, og fire av de fem barna fra to til seksten år, er innomhus. Ruth sjøl har klesvasken unnagjort – den er kommet på snora. Hun steller på kjøkkenet. Arbeid i huset må gjøres selv om hun med sine niogtredve år er gravid i åttende måned. Hun er glad for at de minste ungene er i hus i uværet. Johan er kjent som en dyktig fisker som har rodd sjyen i hele sitt voksne liv. Han har berget både liv og båt gjennom utallige uværsdager for å livnære familien.
Nå skal han opp på loftet med minstemann som skal ha seg en ettermiddagsblund. Idet han kommer opp med gutten for å legge ham i senga si, ser han ut av loftsvinduet og oppdager til sin store forskrekkelse at kulingen har revet med seg det stivfrosne dynetrekket som hang på klessnora, og kastet det ut på havet. Han styrter ned til stua, og de er skjønt enige i at sengetøyet må reddes – det er jo ikke bare å kjøpe nytt.
Sammen farer de ned til sjøen, drar robåten ned til det kovende havet – kommer seg oppi mellom vindkulene og legger seg til å ro alt de klarer. Ungene står i vinduet og ser etter foreldrene som de etterhvert bare såvidt skimter i snyfokket. Salt, isende sjøvann blir drefset over dem der de ror i lag – de to som alltid jobber så godt sammen.
Det neste ungene ser fra vinduet, er baugen av båten, den klarer ikke presset av vinden og kantrer. Begge to blir borte i det frådende havet.
Naboene kommer ned til strandkanten – det høres rop om hjelp, først fra begge – etter en stund bare fra henne. Vi kommer, vi kommer, roper de fra land, men like etterpå blir det stille, bare vinden og havets bulder høres.
På land står det fem barn. Johan blir funnet på bunnen, ikke så langt fra land, sittende i rostilling. Han hadde fått krampe. Han som i alle år hadde ridd stormen av i båten sin på det ville havet i Lofoten for å gjøre jobben sin.
Ruth blir etter mange timers sokning funnet flytende i det hvite husforkleet som hun gikk daglig i – hun var jo høygravid.
Haldis Karlsen var søster av Ruth. I 1993 fortalte hun fra sitt bosted på Reine;
– Ruth var en av mine åtte søsken og vi holdt mye sammen på Rostad der vi vokste opp og senere, da vi begge var gift. Vi rodde ofte på besøk til hverandre da ungene var små.
Hun glemmer aldri februardagen da denne tragedien utspant seg.
– De var slike varme og gode mennesker, både Ruth og Johan, og hadde det så fint sammen. Jeg kan huske hun flere ganger sa at hun ikke kunne leve uten han, og ønsket at de kunne dø samtidig. Men, lite ante hun nok at det skulle skje på denne forferdelige måten.
Fire av barna ble hos slektninger, mens eldstegutten dro til sjøs etterpå.
Historien er gjengitt på Lofoten.com etter tillatelse fra Dag Sørli, Lofotboka Værøy.
Tekst: Gøril Thrane, Lofotboka 1993 Foto: Privat
