Forfatteren Sigurd Sivertsen ble født i 1878. Han kom fra gården Raftstrand i en del av Raftsundet som hører til Hadsel. Tuftene etter denne gården finnes fremdeles.
Det som i dag er en utkant i en utkantkommune, var i siste halvdel av forrige århundre noe helt annet. Mye av trafikken fra nord til sør og tilbake gikk i Raftsundet. Her dro folket til og fra de store sesongfiskeriene, særlig Lofotfisket.
Antall båter – fra færinger til dampskip – må ha vært så stort at vi i dag har vanskelig for å fatte det helt. Her gikk fremdeles den hundre år gamle jekteleia.
Her var det gode havner, og det sier noe at det både i Hanøy og i Gunnarskjåen var gjestgiverier, skjenkesteder og annet liv.
På den tiden må det ha vært omtrent som å bo ved E6 i dag – å vokse opp i Raftsundet – bare med den forskjellen at det var enklere å knytte kontakter med dem som reiste og dro, enklere å høre nytt om liv og levnet, om virke og arbeid i fiske, handel og gårdsbruk. Det må ha vært fruktbar jord å ha røtter i.
Som for så mange evnerike ungdommer på denne tiden, gikk veien for Sigurd Sivertsen til seminaret (den tids lærerskole) og lærerutdanning.
Det var naturlig å søke seg til Tromsø seminar der han var ferdig utdannet som lærer i 1900. I motsetning til mange andre, holdt han seg til sin egen landsdel. Han arbeidet som lærer i Hadsel, på Værøy og i gamle Vågan.
Han bygde seg hus – som ennå står – i Digermulen. Der ble han boende til sin død i 1951, og han er også gravlagt der. Da han var 65 år gammel, var ikke helsa lenger god nok, så 1943 ble siste året hans som lærer.
Tidligere Rektor Sylvia Hamnes ved Digermulen skole i Vågan forteller – mange der husker fremdeles Sivertsen som en dugelig lærer “av den gamle skole”, det vil vel si at han var streng, men rettferdig og god mot barna. Han blir også husket for sin evne som forteller og taler. Det skal ha vært noe Bjørnsonsk ved ham da han ble grepet av “det levende ord”.
Kirkeboka i Hadsel sier ett og annet om Sivertsen. Prost Bakken forteller at han var født 1. februar 1878 og døpt 2. juni samme år. Hans fulle navn var Sigurd Johannes Hammer Sivertsen. Av de tre navngitte fadrene ved dåpen, var den ene fra Ingelsfjorden. Faren var Sivert Haagensen, 29 år, og moren Johanna Mikalsdatter, 25 år.
Sigurd Sivertsen ble konfirmert i 1893, og alle de 61 konfirmantene i Hadsel dette året fikk skussmål i kirkeboka av prost Høyer. Bare to fikk “Udmerket godt”, og Sivertsen var den ene. I denne anledning er det nevnt i boka at faren, Sivert Haagensen, var i Amerika på denne tiden.
I tiden rundt århundreskiftet var mange steder i Nord-Norge preget av et strengt og rett-troende kristenliv. Læstadianismen hadde mange med seg i Lofoten og Vesterålen, også i Raftsundet. Da kan man kanskje regne med at dette er noe av årsaken til at Sivertsen var forholdsvis tilårskommen innen han fikk gitt ut sin første bok.
Fortellinger, dikt og artikler i blad og aviser av Sivertsen hadde det ikke vært lite av da han i 1919 – 41 år gammel – debuterte med samlingen Strandbygg og Værbu, Nordlandsfortellinger. Boka kom ut på Gyldendal i København, så han hører til de dikterne som ble hjemkjøpt i 1924 da norsk Gyldendal ble til. En annen nordlandsdikter, Knut Hamsun, var en av storaksjonærene ved denne handelen.
Sivertsen hører hjemme i en av de sterkeste diktergenerasjonene i Norge. I generasjonen etter 1890 står de frem – heimstaddikterne – som kartla Norge ved at de i sin dikting så det universelle i det lokale. Hele dikterverket hans – cirka 10 titler – er rotfestet i hjembygdene hans. Folket i tro og skikk, i arbeid med jorda og på havet og naturen med sine ofte overmektige krefter på hav og i berg, er mange av de temaer og motiver han arbeider med.
Fortellinger, dikt og artikler i blad og aviser av Sivertsen hadde det ikke vært lite av da han i 1919 – 41 år gammel – debuterte med samlingen Strandbygg og Værbu, Nordlandsfortellinger. Boka kom ut på Gyldendal i København, så han hører til de dikterne som ble hjemkjøpt i 1924 da norsk Gyldendal ble til. En annen nordlandsdikter, Knut Hamsun, var en av storaksjonærene ved denne handelen.
Noen av verkene hans må nevnes: Ramsvaag, 1921, Rømlingen Jens Wærner, 1923, en roman, og romantrilogien Kasper Rise og hans hus, Mandsferd og Helmer Rise kom i årene 1925-28. Den siste boka het I Grend og Vær og kom i 1935.
Hofdasegl er ikke plassen for en litteraturkritisk gjennomgang av Sigurd Sivertsens verk, men noen hovedtrekk skal trekkes frem. Sivertsen er ikke en forfatter som i klassisk attityde (holdning) og på lang avstand skildrer det han har sett.
Det er innlevelse og medfølelse hele veien i det han skriver. Han viser kjærlighet til det folket og landet han kjenner som sitt, som han er en del av. Som kunstner legger han seg tett opp til sine motiv, og det er fristende å nevne ham sammen med f. eks. Olav Duun, en annen heimstaddikter.
Ellers er det på sin plass å nevne Knut Hamsun.
To generasjoner med diktere fra Nord-Norge har vært mistolket og undervurdert av kritikerne i hovedstadspressen. Når nord-norske diktere skrev med et ordforråd og språkbygning som Hamsun, trodde de at det var epigoneri (uselvstendig etterligning).
Hvis folk i disse diktverkene ikke pratet som August og Benoni, klarte ikke kritikerne å se at det var fordi dikteren av angst for kritikken mishandlet seg selv og sin egen kulturarv. Sigurd Sivertsen og Hamsun øste fra samme kilde: nordlandsdialekten. Fra Sivertsens rike og mangfoldige persongalleri klinger nordlandsmålet rikt og sterkt – også til dagens lesere.
På ett område er Sivertsen pioner.
I årene etter konfirmasjonen, rodde han Lofotfiske. Han er den første i norsk litteratur som med egne øyne har skildret utviklingen i fiskeriene fra forrige århundre til dette – fra seil til damp, fra åpne båter til dekk, fra åttring og fembøring til sjark og skøyte. Andreas Markusson og andre har gått denne veien senere, men Sivertsen var den første.
Det har av og til blitt sagt at Sigurd Sivertsens skildring av fremveksten og nedgangen til de store handelshusene i Lofoten/Vesterålen, som f. eks. på Melbu og i Stamsund, er noe “blåøyd”. Dette gjelder “nessekongene” i tiden fra ca. 1880, og deres handtering etter dette “har vært noe fjernt for ham”. Skal tro om ikke utviklingen har gitt Sigurd Sivertsen rett? Hvis man leser Nils A. Ytterbergs bok om nordlandske handelssteder og sammenligner med forholdene i dag, tror jeg kritikken er gjort til skamme.
Når antikvariatene en sjelden gang har ei bok til salgs, er den straks borte. Her er et kort eksempel på Sivertsens frodige språk, der han beskriver språket til en kar som kjefter på nabogutten “Hvis æ ser dæ din laban så skal æ hiv dæ så høgt i lufta at skjæra rekker å bygge reir i skrevet på dæ før du kjæm ned igjen”
Tekst: Hofdasegl årbok nr. 23, 1978, av Tore Martin Nilssen | Omskrevet og oversatt fra nynorsk av: Jarle A. Samuelsen
