Dette hjertesukket kom Asmund Johnsen på 73 år med i april i 1974. Dette fikk daværende sosialsjef Kolbjørn Halmøy til å tenke over saken. Så ble ideen om “Husjord-prosjektet” unnfanget.
Nå kunne Halmøy invitere Johnsen på besøk på hjemstedet der den nye hjemmehjelpsordningen for de 7 eldre mennesker på Husjord var blitt realitet.”
Lengst vest i Lødingen kommune mot kommegrensa til Hadsel og Sortland, klyver Øksfjorden innover sørvestlige delen av Hinnøy – omkranset av høye fjell. Midtveis inne i Øksfjorden – på østsiden av fjorden, der ligger gården Husjord. I desember måned i 1974 bodde det 7 eldre mennesker der inne.
Fra Saltvannet ute i Vestbygda, strekker en veg seg nordover til Fornes som ligger ved Øksfjorden. Der stopper veien. For å komme videre til Husjord gård, måtte båten tas i bruk. Noe vei var ikke på tale den gang – og ville aldri heller komme. I sin tid håpte man på at vei fra Lofoten kunne gi Husjord veiforbindelse med omverdenen.
Husjords forbindelse med omverdenen var bygdebåten “Trygg” til Magnus Ingebrigtsen, samt telefonen. “Trygg” anløpte den gang Husjord tre ganger i uken, – tirsdag, torsdag og lørdag. Båten var ikke egnet til godstransport, og folket der ute håpte derfor den gang på at Lofoten trafikklag sin båt “Lofotfjord II” kunne anløpe Husjord for å bedre varetransporten.
“Trygg” seilet i ruten Øksneshamn – Kvannkjosen – Svartskard – Husjord. Noen daglige anløp av “Trygg” i Husjord var ikke aktuell av den grunn at ingen barn i skolepliktig alder bodde der. Det var bare eldre mennesker. Vann ble innlagt på Husjord i 1950-årene, og elektrisiteten kom i 1955. Posten ble befordret med “Trygg”
For de eldre menneskene som nå bodde der, var det nå begynt å bli tungvint. Når de tyngre takene skulle gjøres, var de eldre nå ikke i stand til dette lengre. Verst var det om vinteren hvor veier måtte holdes noenlunde åpne. Men for de få menneskene på 70-80 år, ble snømåking vel tungt. Både hest og slede var for lengst blitt historie.
Alternativet var å flytte til for eksempel Lødingen. Dette var nok noe disse menneskene ikke ønsket seg aller mest. De ønsket å få bo på sitt hjemsted så lenge de på egenhånd kunne ta vare på seg selv i hverdagen. Få vandre på veien mellom husene og besøke hverandre.
Få sitte i sine egne hjem å se ut i Øksfjorden og dens mektige fjell som omkranset fjorden – å se utover sitt hjemsted som de hadde bodd på i mange år. Ønsket var at noen yngre mennesker kunne bo der for hjelpe de eldre menneskene i hverdagen med de tyngste oppgavene.
Foruten sosialsjefen Kolbjørn Halmøy, var også agronom Roald Sæthre og kommuneingeniør Knut Eldby involvert i denne saken, der det ble undersøkt hvilke muligheter som var mulig å få til – som et tilbud til de eldre menneskene på Husjord.
Så lanserte Lødingen kommune et tiltak som vekte oppsikt i landet: Gårdsforpakter. Ideen var å få noen unge til å flytte til Husjord for å hjelpe de eldre menneskene i sin tilværelse, slik at de kunne bo der så lenge helsa måtte holde.
Så ble denne litt spesielle stillingen lyst ut, og allerede i mai måned i 1974 hadde søkere fra Kjøllefjord i nord til Oslo i sør vist sin interesse. Det var leger, sykesøstre, en ingeniør og agronomer.
Valget falt til slutt på Leif Waag, opprinnelig fra Bamble i Vestfold, og hans kone Ingrid fra Skjøtningsberg i Finnmark. Dette paret hadde bodd i fem år på Finnmark hvor de drev med gårdsbruk med opp til 400 sauer, og kjente til hvilke utfordringer som ville møte dem. Den 10. oktober kom ekteparet Waag til Husjord. Det oppstod raskt en god og gjensidig tillit mellom paret og folket på Husjord.
Paret tok i bruk et våningshus med fjøs på stedet, og planen videre var å drive med jordbruk og sauehold. Bygningene på gården måtte ha noe stell, men det var bare positivt å ha noe å sysle med mente Waag.
Gårdsdriften ville også være positivt for de eldre på stedet. Til og med grønnsaksdyrking var det snakk om. En båt for fiske på fjorden var også i tankene den gang. Nå hadde sosialsjefen Halmøy sørget for en fin julegave til folket i Husjord, – en snøfreser.
Denne skulle Waag bruke, og denne fresen ville nok vekke oppmerksomhet hos de gamle. Nå skulle det bli fine veier på stedet. Nå var det ikke bare Husjord Leif Waag skulle se til. Nabogårdene ytre Sommerset og Bjerknes bodde det fem mennesker som også trengte hjelp. Da Harstad Tidende var på besøk, var ei enke på Sommerset fått vinterved i hus, takket være Leif Waag.
Det heter seg den gang at hvis Lødingen kommune hadde innført dette tiltaket noen år tidligere, kunne flere eldre fortsatt ha bodd på Husjord. Dette prosjektet ville da kunne ha blitt kalt “distriktsbevaring”. Alternativet var at gårdene ble lagt øde.
Den gang så man i øynene at stedet ville dø ut av seg selv, i det ingen yngre ville bo der. For blant annet Hagar, Borghild, Liv og Eivin Christensen, så de lysere på møtet med vinteren der yngre krefter var kommet til stedet for å hjelpe til.
Artikkelen stod på trykk i Lødingen årbok 2001/02, og er gjengitt med tillatelse fra Lødingen årbokredaksjon
Foto: Harstad-Tidende
Tekst: Tore Waage
Kilde: Reportasje fra Harstad Tidende 02. desember 1974 av Sevald Eilertsen.
