Artikler

Kampen for veiforbindelsen Vestbygd – Lødingen. Glimt fra Lødingens kommunikasjonshistorie

Veien mellom Øksneshamn - Rinbø ble ferdig ca. 1930 - eller deromkring. For å komme seg til kommunesenteret Lødingen, var folkene på denne strekningen - i tillegg til de som bodde ved Kanstadfjorden, helt avhengig av båt. Fra sommeren 1960 trafikkerte ferga daglig mellom Rinøyvåg og Lødingen. Dette skulle visstnok være en midlertidig løsning inntil fast veiforbindelse mot Vesterålsveien ble etablert. Etterhvert som tiden skred framover, ble kravet om vei mellom Rinbø - Kanstad med tilknytning til Vesterålsveien bare sterkere og sterkere. Folket mente at dette ville lette framkommeligheten til kommunesenteret betraktelig. Men framdriften var ikke særlig stor, og oppstarten på dette veianlegget trakk ut i tid. Ferga ble plutselig en stor "sovepute" for myndighetene, i den forstand at den plutselig ble en permanent løsning. Vestre delen av Lødingen kommune bestod av livskraftige jordbruksbygder, samt fiskerier. Leveransene til og fra Vestbygda var tungvint og krevende. Det var ønskelig med forbindelse med kommunesenteret, samt å kunne levere sine landbruksprodukter til Harstad i størst mulig grad.

Lødingen kommune hadde både før og etter annen verdenskrig søkt om bevilgninger til veianlegget Rinbø – Kanstad for oppstart, men uten hell. Ikke minst ble det arbeidet hardt for at veien kunne være ferdig når veien mellom Lødingen og Vesterålen sto ferdig. Så skjedde heller ikke.

Høsten 1964 var det et stort folkemøte på Løypskogveien gamle skole som samlet 80 mennesker fra Kanstadfjorden, Kanstad og Øksfjorden. Det var et arbeidsutvalg på 3 personer som hadde innkalt til et møte om saken, der det ble utarbeidet en uttalelse som ble sendt til Nordland Fylkesting med krav om at veien fra Kanstad i øst til Lødingen grense i vest mot Vågan kommune, - ble opptatt som et ledd i Lofotveien. Kravet var at veien Kanstad – Rinøy, en strekning på 18 kilometer ble stukket opp og beregnet i 1965, for deretter å kunne bli tatt opp på en 5-årsplan. Det ble vist til viktigheten av veien slik at folket fortsatt kunne bo der, samt at to fiskeforedlingsanlegg var veldig avhengig av gode veiforbindelser for å eksistere, - hvis ikke var nedleggelse neste vurdering.

På nok et møte noe senere, var det 186 oppsittere på strekningen Kanstadfjorden – Vågan grense møtt opp til et folkemøte i Vestbygda. Der ble det drøftet å sette frem krav om oppstart på veianlegget Kanstad – Rinbø. På dette møtet ble det lagt frem en del tall på produksjon og kapitalinvesteringer i Lødingen Vestbygd, hvor det på dette tidspunktet bodde 1400 mennesker. For å nevne noen tall basert på året 1963, ble det opplyst at bygda hadde 110 fiskebåter med en samlet verdi av 3,9 millioner kroner. Det var to fiskeproduksjonsanlegg for helårig drift og syv landanlegg for fiskeproduksjon under Lofotfisket, med en investert kapital på 1,9 millioner kroner. Brutto fangst og omsetning i 1963 var på 3,6 millioner kroner. Innen jordbruket var det 3 800 dekar dyrket mark og 5.900 dekar udyrket mark. Det var 167 driftsbygninger og 60 traktorer med redskaper. Areal av drivverdig løvskog var på 20-30 000 dekar. Av barskog var det 1,5 millioner gran- og furuplanter utsatt. Innen jordbruket var det investert ca. 8,6 millioner kroner i kapital. Bruttoverdien av bar- og løvskog utgjorde 3,6 millioner kroner.

På dette møtet ble det skrevet en resolusjon som ble sendt Nordland Fylkesting, der følgende kan nevnes:

I 1960 fikk vi en ferjeforbindelse Rinøyvåg – Lødingen. Denne forbindelsen som var ment som en midlertidig ordning, er vi dessverre dårlig tjent med. Her i Vestbygda har vi en veistump på ca. 30 km lengde - som ender i havet på begge ender – av bygdas ca. 70 km stamvei, når veien fra Kanstad til Vågan grense - som skal knytte oss sammen med Vesterålsveien – blir en realitet. Dermed er det jo innlysende at det bare er dem som bor langs denne 30 kilometer lange veien som kan få noen direkte nytte av ruten, men selv for disse er ordningen absolutt utilfredsstillende. Vi tror at etableringen av denne ferjeruten er en medvirkende årsak til den elendige lokalbåtforbindelse som vi har i dag. Vår bygd er, sammenlignet med andre, satt tilbake i tida, noe som betyr stagnasjon, og i neste skritt tilbakegang og stopp i all produktiv virksomhet. Det er bare et tidsspørsmål om når våre to største fiskeproduksjonsanlegg som er millionanlegg, må innskrenke for til slutt å stoppe med sin produksjon, med de følger dette vil få for vårt fiskeri, dersom ingenting nå blir gjort fra de ansvarlige myndigheters side.

Det ville også med utbyggingen av veinettet her, bety langt bedre utnytting og mer effektiv drift av jordbruket. Vi viser ellers til uttalelsen fra fylkesagronom i jordbruksøkonomi Per E. Vale.

Det ble vist til vedlagte utdrag av en økonomisk analyse fra Vestbygda, der det heter seg videre;

På bakgrunn av denne analyse må vi da spørre: Er dette noe å bygge videre på, eller skal vi innstille virksomheten her og seks andre steder og andre muligheter? Dette vil vi ha svar på nå, og svaret blir tolket i relasjon til tempoet i veibyggingen.

Vi henstiller til våre myndigheter så sterkt vi kan, at det blir sørget for at veiparasellen Kanstad – Rinbø som er den mest aktuelle - for å få størst mulig del av bygda tilknyttet Vesterålsveien og riksveinettet – blir stukket og beregnet straks, og påbegynt senest i 1965. Vi er for øvrig kjent med at fylkestinget to ganger tidligere har vedtatt at prosjektet Kanstad – Rinbø skulle stikkes og beregnes og vedtakene er oversendt myndighetene.

Vi tillater oss å spørre: Er det holdbart argument når veimyndighetene gang på gang sier at pålagte oppdrag ikke kan utføres på grunn av manglende teknisk arbeidskraft? Kan det i slike tilfeller benyttes private firmaer i bransjen?

Vi som bor her vet at det haster med å få bygd ut veinettet i kommunen. Ungdommen flytter fra bygda, noe som vi fullt ut forstår. Vi vil heller ikke forsøke å få dem til å bli, all den stund vi ikke er i stand til å by dem vilkår som kan gi dem betryggende forhold å leve under. Til dette må vi ha hjelp fra myndighetene, og det er bare en godt utbygd veiforbindelse med landet for øvrig som i første omgang kan hjelpe oss her. Skal vår bygd avfolkes, hvilke vi håper ikke må skje, vil det rent økonomisk si det samme som at de verdier som i dag finnes her går tapt. I tillegg til dette tapet må samfunnet ut med atskillige millioner til nye arbeidsplasser og boliger."

Under kommunestyremøte den 04. Mars i 1965, ble det krevd at veianlegget ble påbegynt i 1966. Dette var viktig for de omkring 1400 innbyggerne vest i kommunen. Etter kontorsjefens tilråding, ble følgende vedtak fattet:

"Kommunen søker om å få dette for distriktet så viktige veianlegg opp til bevilgning som riksvei i 1966. Uten at denne vei bygges, vil de folkerike distrikter som ligger vestenfor stedet Lødingen, ikke få sine kommunikasjoner bedret, slik at de kan få den lenge ettertraktede forbindelse landverts til riksveinettet og Lødingen, hvor de har avsetning for sine produkter innen fiskeri- og jordbruksnæringen.

Den opprettede ferjeforbindelsen mellom Rinøyvåg og Lødingen har bedret kommunikasjonene delvis, men noe fullverdig forbedring som må ansees permanent i fremtiden, er den ikke. Distriktet fra Kanstad til Rinbø ligger fortsatt uten landvertsforbindelse. Innbyggerne må derfor skaffes skikkelig kommunikasjoner snarest. Kommunestyrets uomtvistelige krav er at denne veien tas opp til bevilgning som riksvei i 1966 og med så store bevilgninger at den kan gjøres ferdig på 3-4 år og knyttes sammen med veien Rinøyvåg – Øksneshamn og Vesterålveien."

Videre hette det i vedtaket - "Veianlegget Bukta – Erikstad – Svendsgam er en sidevei til riksveianlegget Rinbø – Kanstad og skal skaffe gårdene Svendsgam og Erikstad med 160 innbyggere veiforbindelse til riksveinettet og Lødingen. Tidligere er det søkt om å få dette anlegg opptatt som til sjøbygdeveianlegg. Ifølge den nye veilov må anlegget nå søkes fremmet som fylkesveianlegg."

Sommeren 1971 kan det registreres i Harstad Tidene at befolkningen i Lødingen Vestbygd begynner å resignere. Politikerne i Lødingen var sjokkert etter gjennomgang av Norsk veiplan den gang. For de ca. 1000 innbyggerne vest i kommunen, måtte nå vente i 20 år før de fikk veiforbindelse med kommunesenteret - i følge planen. En del av disse innbyggerne gjorde seg noen refleksjoner om å flytte hvis ikke veiprosjektet ville bli realisert nok så raskt. Dette gjaldt spesielt de næringsdrivende. Daværende ordfører i Lødingen, Reidar Rødø, sier i en kommentar til Harstad Tidende: ..."disse hadde programmert med veiforbindelse på et mye tidligere tidspunkt".

Han hevdet at all videre utbygging er knyttet direkte til vegplanen. Rødø engasjerte seg for dette prosjektet som skulle gi bedre veiforbindelse til Vestbygda. Han sier videre; "Forholdene i dag er høyst utilfredsstillende. Såvidt jeg kan se, er det en rekke distriktspolitiske aspekter ved denne saken som burde berettige til distriktsutbyggingsmidler".

Hvis folket i Vestbygda hadde ærend til kommunesenteret Lødingen, for eksempel på et kommunalt kontor –eller for handleturer og andre tjenester, gikk det en hel dag på dette. Verst var det jo for innbyggerne i Øksneshamn. Opp tidlig om morgenen og tilbake hjemme sent om kveldingen. Knut Hesten - en av veiforkjemperne kommenterte dette følgende: "Men resultatet er at svært mange like gjerne drar helt til Harstad for å gjøre innkjøp". Dagen er likevel spolert, og utvalget i forretningene er bedre der. Han mente at denne dårlige kommunikasjonen var en belastning både for Vestbygda og tettstedet Lødingen, og pengene ble jo ført ut av kommunen.

Kjell Pedersen som drev tangmelfabrikken i Rinøyvåg hadde kalkulert med en nært forestående veiforbindelse. Fabrikken hadde 30 ansatte med muligheter for ytterligere 10 ansatte til. Han forteller at siste året gikk mye av transporten av tangmel til Finland. Men den gang dårlige kommunikasjonen som da rådde, var det ikke mulig å kunne benytte trailertransport. Han karakteriserte strekningen Raftsundet - Kanstadfjorden som et «u-land» kommunikasjonsmessig. For de som hadde bil og nesten ikke fikk bruke den, ble det jo en dyr affære. Et besøk med bil til Lødingen kostet 30 kroner. Til tross for mindre bruk av bilen, måtte folket der betale den samme bilavgiften som ellers i landet. Dette var noe som opprørte mange. En forretningsdrivende i Vestbygda overveiet å flytte. Han var nødt til å hente melkeforsyningen fra Harstad når fergen kom om kvelden. Da var som regel melken dårlig etter å ha stått uten avkjøling. En mann ved navn Oddmund Haug drev med kyllingproduksjon, merket også problemer i sin drift. Mesteparten av hans produksjon ble levert til Bodø. På grunn av fergeforbindelsen, tok denne leveransen 2 dager, og han måtte ta overnatting i Bodø. Han omsatte da for 260 000 kroner, og sysselsatte 3 personer. Han vurderte å flytte til Bodø der han hadde fått tilbud om støtte for etablering der.

Men folket i Vestbygda fant seg ikke i dette. Til slutt stod det mellom to valg: Ny vei eller fraflytting!! Mange var glade i hjembygda si og ville ikke flytte, med mindre situasjonen tvang dem til det. De fant ut at nå måtte det settes «hardt mot hardt». Et aksjonsutvalg bestående av Oddmung Haugland fra Bresja, (formann) Knut Hesten fra Hesten, Asmund Kjellbergvik fra Svartskar, Halvor Hesten fra Hesten og Bodil Vollheim fra Ytterstad, ble dannet for å sette fram en plan og krav om vei til Lødingen Vestbygd. Aksjonsutvalget kalte inn til et folkemøte på Vestbygd skole den 04. Februar 1973. Ca. 400 personer av en befolkning på nærmere 1000 møtte opp til folkemøtet som varte i 3 timer, som var ledet av Oddbjørn Andersen.. Der ble det forlangt start på bygging av vei fra Rinbø til Kanstad med bru over Kanstadfjorden, slik at det ble veiforbindelse til kommunesentret i Lødingen. En tilhørende sang i tilknytning til veiaksjonen ble også sunget.

Gunnar Ludvigsen uttalte følgende på dette møtet om virkemidler som måtte tas i bruk: "Alle har sitt arbeid å skjøtte, så det er klart at vi ikke kan bygge på dugnad en vei som er kalkulert til 20 millioner kroner. Men som en begynnelse, for å komme i gang, må vi være villige til å legge ned en viss egeninnsats i form av dugnad. Særlig hvis vi på den måten kan få gjennomført noe på fem år, som det ellers vil ta 20 år å gjennomføre."

Dette innlegget utløste spontan applaus fra de fremmøtte. Riktignok var det noen som var litt ti tvil om denne løsningen. Under avstemningen var det bare 21 som stemte i mot dette. Kravet var at veibyggingen skulle startes i 1973 og skulle stå ferdig senest 1978.

Følgende aksjonsplan ble vedtatt under dette folkemøtet:

Punkt 1:

Det fremmes krav overfor Lødingen kommunestyre om stikking og oppstarting av anlegget på trasèen Rinbø - Bukta våren 1973. Kravet omfatter følgende:

a) Stikking av veien tidligst mulig våren 1973. Dersom fylkets veikontor mener ikke å ha kapasitet til dette, må Lødingen kommune forskuttere stikkingen gjennom private firmaer i samråd med fylkesveikontoret.

b) Lødingen kommunestyre må utvirke bevilget ekstraordinært den bevilgning som er oppført i Norsk vegplan, 2. periode, minimum 1 million kroner til oppstarting av anlegget sesongen 1973. Dersom ikke slike ekstraordinær bevilgning kan oppnås, må Lødingen kommune forskuttere det samme beløp og starte anlegget som kommunal vei.

Punkt 2:

Befolkningen i Vestbygda er villig til om nødvendig å forplikte seg til å opparbeide denne bevilgning gjennom dugnadsinnsats både maskinelt og menneskelig arbeidskraft.

Punkt 3:

Aksjonsutvalget må hele tiden holde seg orientert i alle ledd om sakens fremdrift og skjebne gjennom de formelle kanaler, og parallelt med den formelle behandling av saken ta direkte kontakt med overliggende myndighet som får saken til behandling. Dette må dog bare skje i den grad aksjonsutvalget finner det klokt og riktig slik at det ikke virker hemmende på sakens utfall.

Punkt 4:

Dersom dette kravet ikke fører frem gjennom de formelle kanaler og på fornuftsmessig grunnlag, må det tas opp til alvorlig overveiing å ta i bruk negative virkemidler som f.eks. nedlegging av kommunale ombud og tillitsverv, skattestreik etc. Dersom det mot formodning skulle komme på tale, må spørsmålet legges frem for folkemøtet på nytt og da med et klart opplegg for hvordan det eventuelt skal gjennomføres.

Aksjonsutvalget fikk også folkemøtets fullmakt til å lede aksjonen - det vil si iverksette aksjonsplanen - slik utvalget til enhver tid finner det nødvendig. Det ble ellers under dette møtet tatt opp en ide om å kontakte forsvaret for hjelp, og det ble vist til tidligere erfaringer hvor forsvaret hadde gjort et godt arbeide på veianlegg. Under møtet ble det også åpnet for tegning dugnadstimer for gjennomsnittlig 50 timers arbeid, hvor en undertegnet seg med hele 100 timer. Pengene strømmet også inn til bruk for arbeidet.

Etter forslag av Kjell Christensen, ble en resolusjon vedtatt overfor Stortinget ved Samferdselsdepartementet. Den lød som følgende:

"På bakgrunn av den siste melding om reduksjon av riksveibevilgningene på 44 millioner kroner i Nordland fylke, og vel 400 millioner på landsbasis, krever vi at dette ikke får noen som helst innvirkning på en hurtig veiutløsning for Kanstad - Rinbø. Såfremst det er tverrpolitisk enighet om at distriktsutbygging ikke skal betegnes som politisk konversasjon, må det tas konsekvensen av dette gjennom øyeblikkelig handling. Hvis disse reduksjonene er uungåelig, er det bedre med en viss nedtrapping av veibyggingen i de mest sentrale strøk - f.eks. Osl –området, - mens forsering av veiutbygging til utkantdistriktene pågår."

Det fortelles at det ble solgt aksjer som ga inntekter som skulle brukes til reiser til Oslo for aksjonskomitèens formann Knut Hesten. 19. August 1974 tok arbeidet til. Helt smertefritt skulle ikke den forventede veiforbindelse bli. I mai måned i 1975 var det stor misnøye å spore i Lødingen kommune. Årsaken var at firmaet A.S. Veidekke ville klare å få veien ferdig høsten 1975,- MEN; arbeidet med brua over Kanstadfjorden var ikke påbegynt!!

Formann for veiaksjonen, Knut Hesten, uttalte følgende; "Det er typisk for veivesenet at de prosjekterer så dyrt at det ikke blir penger igjen til å bygge prosjektet. Her planlegges bru i 12 meters høyde over et 19 meter bredt sund, og brua vil gå 100 meter over terrenget. Det er unødvendig bruk av ressurser. Aksjonsutvalget ville hatt en billigere bru."

Både Lødingen kommune og fiskarlaget krevde en seilingshøyde på bruen på bare 5 meter, - en bru av typen "fyllingsbru" som kunne gjøres ferdig sommeren 1975. Forsvaret ville ordne ei provisorisk bru, men Veivesenet sa nei, - fordi bruprosjektet skulle ut på anbud. Inntil mai måned var ingen anbud for bru over Kanstadstraumen sendt ut. Hesten kritiserte Veivesenet for ikke å vurdere andre og billigere løsninger. Dette fikk Lødingens ordfører Sigvald Johansen til å ta affære. Under kommunestyremøtet tok han en telefon til veisjefen i Bodø. Der fikk han til svar at ingen annen alternativ kom på tale. Brua var ferdig planlagt den – og godkjent!!! Finansieringen ligger nå i Vegdirektoratet, men avgjørelsen derfra var ennå ukjent. Brua hadde en kostnadskalkyle på 6 millioner kroner, til da var det bare 1,5 millioner klar. Det var bare ikke å ta fra andre prosjekter.

Hans Granås mente at kommunestyret hadde kjørt seg fast i denne saken. Han viste til at for å få til å bygge ei bru over Erikstadstraumen, var man avhengig av å ha brua over Kanstadstraumen ferdig for transport av brubjelker. Men det skulle vise seg at det ordnet seg. Det store klimakset ble nådd i begynnelsen av desember 1976 da veien mellom Rinbø og Kanstad veikryss stod ferdig, med ei "Baileybro" over Kanstadfjorden.

Forsvarets Ingeniørvåpen bygde "Baileybroen" som i et ledd i en øvelse. Selve broen som ble lagt over ved Kanstadstraumen tok til 26. november, ble utført på 3 dager. Veien til brohodene var klargjort, og en stålkonstruksjon til søndre brukar ble ordnet av Ingeniørfirmaet F. Selmer samtidig. Hadde begge stålkonstruksjonene vært ferdig på forhånd, hadde broen blitt lagt over enda raskere ble det hevdet av løytnant Johan Aspenvaag.

Dette ble feiret den 01. Desember1976, da fruene i bygda kl. 13.00 kom og laget til en "vinterlig hageselskap" med bløtkaker, snitter og forfriskninger til 50 energiske arbeidere. Det var ikke spart på maten der alt gikk ned på høykant. Både presse og TV-team var til stede for å følge innspurten for å få broen ferdig. På nordsiden ble broen sikret med bolter for å hindre at den flyttet seg under ekstreme belastninger. Ramper ble bygd til på begge sider og dekke lagt på. I tillegg ble en del skilt satt opp om kjørebredde, belastning og fartsgrense. Broen var ca. 122 meter lang og bestod av ca. 4800 enkeltdeler som ble fraktet på 100 billass.

Folket tok farvel med ferga og mannskap 12. Desember, nå kunne bilen tas i bruk for alvor. Den 16. Desember 1976 ble en stor dag for folket i vestlige delen av Lødingen kommune. Da ble det holdt åpningsfest i Vestbygd hvor bro og vei ble åpnet for trafikk. Av de som ble invitert kan nevnes representanter fra fylkesadministrasjonen og veikontor i Bodø, Veidirektoratet i Oslo, Ingeniør F. Selmer A.S., firmaet Bonde & Co, A.S. Veidekke, Lødingen formannskap, Kommunikasjonsnemnden, fylkes samferdselsnemnd, 6. divisjonens ledelse og Ingeniørvåpenet. Det ble først holdt lunsj på Svendsens hotell i Lødingen. Da dette var overstått, dro et stort følge med buss og biler i en stor kortesje til Kanstad og videre til Vestbygda. Underveis var det stopp ved "Baileybroen" for besiktigelse.

Lødingens ordfører Gunnar Bernhoft sa blant annet i sin tale; "Det første store skippertaket kom 1974 med et veiopplegg som ble bifalt like før stortinget tok sommerferie samme år. I rask rekkefølge kom A.S. Veidekke's engasjement som førte til at parsellen Rinbø - Kanstadstraumen kunne fullføres i høst. Man ble raskt klar over at fylkesveien ble liggende ubenyttet minst et år - d.v.s. inntil broen kunne stå ferdig. Det ble luftet planer om å låne Baileybrua av forsvaret, men ikke alle tok tanken like seriøst.

Utrolig nok ble Baileybro-forslaget teknisk godkjent 11. November og pelearbeidet satt i gang like etter ved bevilgning av midler øremerket den nye Kanstadbrua. Umiddelbart etter at Ingeniør F: Selmer A.S. og vegvesenet var ferdig med fundamenteringer, var ingeniørkompaniet på plass med mannskaper og 4800 brodeler."

Lødingens ordfører var blitt imponert over dette arbeidet som var blitt utført. Han rettet en stor takk til de som hadde vært med på dette arbeidet med å gi Vestbygda veiforbindelse til omverdenen. Han takket vestbygdingene for sin innsats, og takket også damene som sørget for en flott bevertning 1. Desember til Ingeniørvåpenet, hvor det ikke ble rasjonert på noe som helst. Han brakte også hilsen fra stortingsrepresentant Håkon Kyllingmark.

Oberstløytnant Roger Kristoffersen fra Vestbygda, gratulerte bygdefolket og Lødingen kommune på vegne av forsvaret. Han uttalte seg at da disse broplanen ble lansert, fant man dette betenkelig. Når så dette prosjektet ble gjennomført, måtte noe av dette tilskrives som øvelse for å trene soldatene i bygging av Baileybroer. Forsvaret var selv imponert over dette prosjektet. Til minne om dette overrakte Roger Kristoffersen et våpenskjold til Lødingens ordfører med inskripsjon: Overalt hvor plikt og ære fører oss. Fylkesordfører Grønmo gratulerte Lødingen kommune med vei og bru, og gratulerte også forsvaret for vel gjennomført arbeid.

En mann som fikk den store ære for sin utrettelige kamp for veien var Knut Hesten. Han fikk mange takk og fine ord for sin innsats, både ved lyse og mørke stunder underveis. Selv om mye negativt kom i mot, ga han aldri opp. Han gratulerte alle med den store dagen og takket for et imponerende arbeid som var utført. Han uttalte også at det hadde vært mange skjær i sjøen underveis, men ved hjelp av stor optimisme og rødglødende telefonlinjer - ble saken løst. Han fortalte om sitt første møte med sjef for 6. Divisjon - oberstløytnant Roger Kristoffersen som ikke var særlig positiv. Men etter kontakten med firmaet Selmer som påtok seg oppdraget med å få brupilarene på plass, endret synet hos Kristoffersen. Dette var noe general Tønne Huitfeldt også bekreftet. Det ble også nevnt at veiaksjonen hadde laget historie. På fylkesplanen hadde man en «K-plan», i Vestbygda var det en "Knut-plan". Åpningen av "Baileybroen" ble foretatt av general Tønne Huitfeldt som ved hjelp av motorsag sagde over en bjerkestokk som var satt opp over kjørebanen.

"Baileybruen" var reist av forsvaret som midlertidig bro, og var den lengste i sitt slag i Norge. Dette var som nevnt en øvelse for forsvaret. Broen skulle være utleid fram til 4. Kvartal 1977. Men så lenge trengtes ikke "Baileybroen". Den endelige broen over Kanstadfjorden ble bygget så raskt at arbeidet skred frem med hele 2 måneder. I tidsrommet august - september ble den tatt i bruk. Endelig kunne innbyggerne fra Kanstadfjorden og utover til Øksneshamn og Fornes glede seg over fast veiforbindelse mot kommunesentret Lødingen.

Foto: Lødingen fotosamling/ Lødingen kommunikasjonshistorie]
Kilde: Tore Kristoffersen