Den 08. Januar i 1930 forlot en motorbåt Lødingen havn med kurs for Skarstad i Efjorden. Om bord var det fem personer i alderen fra 19 til 52 år. Været var dårlig da båten drar hjemover. Dette skulle bli den siste observasjonen som ble gjort av båten. For verken den eller de som var om bord, kom aldri hjem til Skarstad. I de påfølgende dagene med leting, skulle det vise seg at en tragedie hadde skjedd ved Tjeldodden. Ei jente ble funnet død, de andre fire ble aldri funnet.

Albert Aronsen (52 år) fra Skarstad hadde fått lånt en åttring med motor om bord fra Rikard Valle og dro til Lødingen for å proviantere foran starten av Lofotfisket. Albert var ikke alene. På turen til Lødingen fulgte også hans sønn Arne Aronsen (21 år), hans søstersønn Aron Olsen (23 år) og Birgitte Schrøder (49 år) fra Slåttvik. Båten dro til Moumkaien der de også handlet en del varer hos Moum som ble tatt ombord. Brensel og kull ble også hentet, - dette skulle være til bruk hjemme på Skarstad under lofotfisket. Etter hvert som det ble lastet om bord, ble båten nok så tung i sjøen. Mens de er i Lødingen, kommer også datteren til Albert – Gurine Aronsen (19 år), med lokalbåten fra Tysfjord. Hun valgte å bli med sin far hjemover igjen.

Dette var tirsdag 07. Januar, og det var da vel meningen at de skulle ta fatt på hjemturen denne dagen. Imidlertid ble været dårlig med vind (kuling – dels storm) og snø. Dette gjorde til at hjemturen ble utsatt og overnatting fant sted i Lødingen. Utover natten løyer vinden av og onsdag aften forlot båten Lødingen havn. Dette var den siste observasjonen som ble gjort. Etter som det kan tydes av mediene den gang, hadde vel vinden blåst opp igjen. Det var sørvest - vest kuling (dels storm) og det snødde tett. I tillegg var det mye straum innover Vestfjorden.

Hjemme på Skarstad aner man fred og ingen fare. Men etter som tiden gikk og de som skulle komme hjem ikke var kommet, ble man urolig. Torsdagen gikk og fredagen kom, ingen var kommet hjem. Fra Skarstad ble det spurt rundt om i nærområdet om noen hadde sett båtfolket. Nei, ingen hadde det. Lødingen ble kontaktet om fredagen for å høre, hvor de derfra fikk vite at båten hadde forlatt Lødingen onsdag aften. De trodde ikke da at noe ulykke hadde inntruffet, men trodde kanskje at de lå værfast noen steder, eller hadde fått motorstopp. Åttringen forlot Lødingen på et slik tidspunkt at de skulle ha møtt lokalbåten fra Narvik. Men fra lokalbåten var intet blitt observert.

Flere fra Skarstad slo seg sammen og dro ut med M/K "Vandringen" for å lete etter motoråttringen med de fem om bord. Det kom flere til som hjalp til med letingen. Hele fredagen ble det lett, uten resultat. På lørdagen den 12. Januar startet letingen igjen hvor det ble gjort grundige undersøkelser ved Tjeldodden. Da ble det gjort funn. Småbåten (robåten) som fulgte med ble funnet på rek – den var tom. Så ble Gurine funnet omkommet i Karvevika ved siden av ei sildekasse. Hun hadde sikkert klamret seg fast til kassen og klart å komme seg til land.

Det kom frem i ettertid at det var blitt hørt noen skrik om onsdagskvelden av folket i Tjeldodden – nærmere bestemt på bruket "Neset" der huset til Jakobine Jakobsen (gift Gundersen) stod. Huset stod ikke så veldig langt fra Karvevika. Jakobine var enke og hadde noen av de 7 barna hos seg. De trodde det var måker som skrek av det de hørte, men det har nok vært Gurine som ropte etter hjelp. Hun frøs til slutt i hjel nede i fjæra.

Da funnet av Gurine ble gjort, begynte folket å skjønne at en ulykke hadde inntruffet. Til tross for intens leting, ble ingen av de andre fire funnet, - heller ikke åttringen. I dagene som fulgte ble det lett og lett, samt at det ble soknet. Det var litt mangelfull sokneutsyr som ble brukt den gang. Men letemannskapet hadde vært borti noe på 90 favners dyp, uten at de kunne si sikkert hva det kunne være. Kanskje var det båten.

Det var et trist budskap som kom ut i Lødingens nærområde om de fem som hadde mistet livet, noe som gjorde sterkt inntrykk. Verst var det for Skarstad som ble hardt rammet. Hjemme på Skarstad satt enken til Albert alene med 8 barn i alderen 8 måneder til 18 år. Nå hadde hun mistet sin mann og to barn. I en tid da rikdom og penger ikke var noe overflod og det kunne være mangel på så mangt, var skjebnen hard mot familien. I 1928 måtte Albert selge motorbåten sin, da han ikke maktet å svare for renter og avdrag da inntektene sviktet som følge av dårlig fiske. Året etter måtte familien gå fra gård og grunn og ble stående på bar bakke. Sønnen til Albert, Arne - som nå var forulykket ved Tjeldodden, var i ferd med å kjøpe et sted til familien for å etablere seg. Det var et lite lyspunkt for familien. Men så skjedde denne tragedien.

Slik skrev Ofotens Tidende det 17. Januar 1930: ".....har Aronsens enke tapt mand og to voksne barn,- de som akkurat nu skulde bli forældrenes hjælp for at bygge op deres hjem som de mistet. Selv sitter hun tilbake med 8 barn, hvorav den ældste saavidt er konfirmert. Det er vel faa eller ingen som kan forstaa hvad det vil si at bli rammet av en slik skjæbne; Hjemløs og ribbet for sine forsørgere, - nøden grinedes saa denne stakkars mor ikke vet sin arme raad til det nødvendigste til livets ophold for sig og sine mange smaa". Alberts søstersønn Aron Olsen, var ugift. Birgitte Schrøder etterlot seg mann og 3 konfirmerte barn.

Hva som kunne ha skjedd var ikke helt enkelt den gang å si. Båten var tungt lastet. Den kunne ha blitt brutt ned av brottsjø, eller ganske enkelt ha kvelvet på grunn av lasten. Båten kunne også ha sprunget lekk. Båten kunne også ha truffet de mange lumske skjærene utenfor Tjeldodden. Det er mye urent farvann ved Tjeldøyas sørside.

Det dårlige været og mørket om kvelden har nok også sitt å si. Etter ulykken ble det gitt sterke oppfordringer gjennom avisene til personer og organisasjoner til å yte økonomiske bidrag, slik at de hardt rammede på Skarstad kunne få hjelp i nøden. Både i Narvik, Svolvær og i Lødingen ble det lagt ut lister der folk kunne tegne seg på med sine bidrag.

Både i Lofotposten den 13. Januar, og i Fremover den 18. Januar var et følgende skriv å lese:

Lødingen den 11 og 15, januar 1930 L. Holboe, sogneprest. Sigfr. Bugge, lensmand.

Det kjennes til at tre av barna til Albert Aronsen, - Johan, Andreas og Nikolai ved et tilfelle fortalte litt om denne ulykken. De var på denne tiden da ulykken hendte bare barn, men måtte raskt trå til med voksnes oppgaver. Mens de sitter og forteller litt om denne hendelsen, peker en av dem mot veggen og sier; "Det fatet vant Gurine på en basar", - et lite minne av deres søster.....